Norsk Kvinnesaksforening

"Fakta om Finland" het Erlend Loes bok fra sist høst. Det får meg til å tenke på at også vi feminister kan ha nytte av å skaffe oss mer fakta om Finland. Finske aviser har de siste månedene hatt en debatt om prostitusjon. At horekundene er krimininalisert i nabolandet Sverige, har ført til et krav fra feminister om å innføre samme lov. Sexindustriens omsetning av penger er enorm, bare våpen- og narkotikahandelen omsetter for større beløp på internasjonalt plan. Ofrene er ulykkelige og dårlig stilte kvinner som utnyttes på det groveste. I Finland påstås det at bakmennene har flyttet fra Sverige til nabolandene for å finne nye markeder, og at det derfor haster med å kriminalisere horekundene.

Men i Norge da, haster det ikke hos oss? NKF har en søsterorganisasjon i Finland, Unionen, som er presis så gammel som NKF. Begge ble stiftet i 1884. Jeg var nylig og besøkte deres kontor i sentrum av Helsingfors, en rommelig, nydelig, gammel leilighet. Leiligheten er i bruk hver dag både fordi de har (råd til!) en kontoransatt i hel stilling, men de har også ulike diskusjonsgrupper som møtes: "Ungfeministene", "Feministmødrene", "Kvinner for fred", "U-landsgruppa", "Biseksuelle kvinner" og "Litteraturgrupppa". Er det interesse for å lage slike grupper hos oss?

Uttalelse fra årsmøtet
i Oslo Kvinnesaksforening angående innvandrerstatus i Norge

To utviklingstrekk har preget Norge de siste tiårene: likestilling og kulturell pluralisme. Likestillingsarbeidet har skutt fart, og sammen med resten av Norden har vi blitt "verdensmestre i likestilling". I det samme tidsrommet har landet i økende grad blitt et flerkulturelt samfunn. Behov for arbeidskraft, globale migrasjonstrender, krig og utrygghet, har ført til en innvandring av uvante dimensjoner. Mange av innvandrerne er, naturlig nok, kvinner. Men disse sammenfallende trendene, kvinnefrigjøring og innvandring, har dessverre ikke i tilstrekkelig grad medført likestilling for innvandrerkvinnene.

På alle vanlige levekårsvariabler kommer innvandrere dårligere ut enn etniske nordmenn. Dette gjelder i enda større grad for kvinnene enn for mennene. En av de store utfordringene vi står overfor nå er innvandrerkvinnenes behov for likestilling og rettferdighet i samfunnet vårt. Disse kvinnene diskrimineres ikke bare på grunn av hudfarve og etnisk bakgrunn, men er også gjenstand for diskriminering på grunn av kjønn. Kvinner som kommer til Norge for å gifte seg, eller som er gift med immigranter, får ikke selvstendig status, men anses som "påheng" til sine menn. Dette medfører blant annet at hvis et par flytter fra hverandre innen en treårs periode, mister kvinnen retten til opphold i Norge. I tillegg til den tragedien et samlivsbrudd representerer, opplever kvinnene i slike situasjoner altså ytterligere vansker ved å måtte flytte fra landet og bryte etablerte bånd.

At disse gifte kvinnene ikke har selvstendig status betyr også at mannen er familiens hovedperson og kontaktperson når flyktninger overføres til kommunene. Dette medfører et ofte at hjelpeapparatet "hopper over" kvinnene, og at rådgivning og sosial veiledning bare foregår på mennenes premisser. For alle innvandrerkvinner gjelder det at de ikke får samme mulighet som menn til rådgivning og tilbud om opplæring og hjelp til å skaffe seg arbeid.

Oslo Kvinnesaksforening mener en slik praksis er uforenlig med norsk likestillingspolitikk, og ber om at kvinner som kommer til Norge må få selvstendig status når de innvilges oppholdstillatelse, og at en generelt fokuserer på den ressurs innvandrerkvinner representerer.

Det er gitt enkelte særlige regler dersom samlivet opphører før tre år har gått. Utenlandske kvinner har rett til ny tillatelse dersom de eller eventuelle barn har vært mishandlet i samlivsforholdet. Kvinner kan gis tillatelse dersom de som følge av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold der. Det gis også tillatelse dersom det er fremmet søksmål med påstand om at et ekteskap er ugyldig på grunn av rettstridig tvang ved inngåelsen. De nærmere reglene som regulerer disse tilfellene fremgår av utlendingsforskriften §37 sjette og syvende ledd. Etter min mening er disse tilstrekkelige til å ivareta kvinners situasjon ved samlivsbrudd.

Jeg finner grunn til å fremheve at et forslag om at kvinner skulle gis slik "selvstendig status" måtte innebære rett til fortsatt opphold her uansett hva som var grunnen til samlivsbruddet. Det vil ikke kunne stilles krav om at partene i det hele tatt flytter sammen etter at oppholdstillatelse er gitt, da det ville stride mot at tillatelsen skulle være "selvstendig".

Vi vet fra før at en del ekteskap inngås proforma med det formål å skaffe utlendinger oppholdstillatelse i Norge. Dersom man innførte "selvstendig status" ville det bli tilnærmet umulig å avsløre slike uberettigede oppholdstillatelser. Faren for at vi ville få en betydelig økning av denne type omgåelser av utlendigslovgivningen er overhengende. Vi er kjent med at det betales ikke ubetydelige beløp for å få norske statsborgere eller utlendinger med oppholdstillatelse i Norge til å inngå ekteskap med utlendinger for å oppnå oppholdstillatelse her i landet. Jeg finner det uforsvarlig å gå inn for endringer i regelverket som på en slik måte ville kunne åpne for kjøp av oppholdstillatelser i Norge. I dagnes ordning fungerer vilkåret om at partene må bo sammen som en "bremsekloss" i forhold til slike arrangementer.

Jeg finner også grunn til å nevne at det ville bli lettere å få hit utenlandske kvinner med prostitusjon som formål dersom man innførte "selvstendig status". Man behøver ikke lage arrangementer som skal gi inntrykk av at den prostituerte bor sammen med "ektefellen". Paradoksalt nok kan altså et forslag om "selvstendig status" medfører økt fare for utnyttelse av ressursvake kvinner.

Barne- og familiedepartementet:
HØRINGSNOTAT -
Forslag til forskrifter om gebyr for offentlig fastsettelse av barnebidrag.

Vi viser til tilsendt høringsnotat samt til telefonsamtale med saksbehandler 14.september d.å. der vi fikk fristutsettelse.

Norsk Kvinnesaksforening vil anmode om at det ikke innføres gebyr på fastsettelse av barnebidrag. Vi mener dette er et tiltak som først og fremst fører til økt byråkratisering. Vi vil minne om den forrige regjeringens arbeid med "Et enklere Norge". Eventuell innføring av gebyr for fastsettelse av barnebidrag vil virke i motsatt retning.

Det synes også som departementet har foretatt en svært forenklet konsekvensvurdering av sitt eget forslag om gebyr. Det kan godt tenkes at inntektssiden på 35 mill. kroner pr. år er realistisk. Imidlertid synes utgiftene å være estimert svært lavt. For eksempel sies det at "departementet antar at det ikke vil påløpe administrative utgifter av betydning". Denne formodningen er ikke dokumentert, og spørsmålet er vel hvilket beløp en må opp på for å få "utgifter av betydning". Likeså anslås utgifter i forbindelse med endring og utvikling av edb-systemer til 1 mill. kroner. De fleste som har praktisk erfaring fra edb-prosjekter vet hvor lite en kan få for 1 mill. kroner, derfor virker dette anslaget svært lavt.

Selv om departementet i sin vurdering av inntekter og utgifter kommer fram til et overskudd på den aktuelle gebyrordningen vil Norsk Kvinnesaksforening anmode departementet om å trekke forslaget tilbake. De menneskene som "rammes" ved en slik gebyrordning er svært ofte i en vanskelig situasjon både følelsesmessig og økonomisk. De bør behandles som kunder av det offentlige hjelpeapparatet og ikke som potensielle inntektskilder for en rik stat. Vi håper derfor at departementet vil foreta en ny vurdering av hele den påtenkte nyordningen i det vi minner om at en gitt hjemmel ikke nødvendigvis må benyttes.

Septembermøtet (lørdag 22.september) var teaterkveld på Erlend Loes "Tatt av kvinnen" på Centralteatret.

Onsdag 17.oktober markerte vi 100-års jubileet for at vi fikk kvinnelig stemmerett ved kommunevalg med et foredrag av Ingrid Eide (sosiolog og tidligere leder for UNESCO-kommisjonen). Hun ga en interessant oversikt over arbeidet for kvinnestemmeretten, både den som resulterte i kommunevalg-stemmeretten i 1901 og det videre arbeidet, og debattene omkring det, som førte fram til allmenn kvinnestemmerett i 1913; hun sammenliknet med utviklingen i andre land og trakk noen linjer til vår tid. Kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet allerede i 1885, og Landskvinnestemmerettsforeningen i 1898, med Gina Krog som drivende kraft. Generelt ble kampen for kvinnestemmeretten ført på en svært prisnipiell og ikke-voldelig måte i vårt land, sammenlignet med for eksempel i Storbritannia.

Ellers har allmenn stemmerett for kvinner i europeiske land gjerne blitt innført etter kriger (England fikk det for eksempel etter den første verdenskrig, Frankrike først etter 2. verdenskrig). Ser vi på situasjonen når det gjelder kvinnerepresentasjon i nasjonalforsamlingene generelt i verden, er den rundt 10% kvinnerepresentasjon, mens generelt på verdensbasis er ca 6% for kvinner.

Eide pekte på hvor viktig historien er som inspirasjon til dagens og morgendagens kvinnesaksarbeid, og noe av det mest løfterike i våre dager er de fire store, internasjonale kvinnekonferansene som er blitt holdt med noen års mellomrom rundt i verden, og at den globale kvinnebevegelsen har funnet måter å samspille med FN på for å fremme likestilling, fred og utvikling.

Den 23. november stod kvinnelige komponister på programmet. Vi fikk orientering av Kristin Norderval (musikkolog, komponist og sanger) som tok opp spørsmålet om hvorfor vi har hatt så få kvinnelige komponister. Hun bidro også med sang, først fra to kvinnelige komponisters verker og til slutt fra sitt eget! Det var vakkert.

Julemøtet gikk av stabelen 4. desember. Her var Torild Skard hovedprogramposten, med et interessant foredrag kalt "Norsk kvinnesak sett fra Abidjan". Hun har i fem år vært regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika, med ansvar for 23 land. Dette er den delen av verden som har høyest fødselsrate, med gjennomsnittlig seks barn (som lever opp) pr. Familie, og også den med størst kvinnedødelighet. Samfunnene der er veldig kjønnsdelt, jordbruket er for eksempel delt mellom menn og kvinner i et "mannsjorsbruk" og et "kvinnejordbruk". Kvinnene har sine fellesskap og sine nettverk, og det samme har mennene; slik får de hver sine maktbaser. Vi anbefaler på det varmeste Torild Skards bok av året, Mødrenes kontinent, der en kan lese mer om kvinners og jenters stilling i denne verdensdelen.

Julemøtet er den sammenkomsten i året der vi "skeier" ut i matveien, til forskjell fra den nøkterne kaffen og kakene på vanlige møter. I år delikaterte vi oss med indonesisk kylling i karri, med utrolig mye godt tilbehør. Og selvfølgelig med godt drikke til. Kakene til kaffen var derimot av norsk (hjemmelaget) fabrikat, og likeledes varm bisp, som vi ble ønsket velkommen med. En vellykket avslutning på høstens møter.

Møtet ble holdt i Majorstuveien 39 fra kl. 10.00 til ca. kl. 15. Til stede: Siri Hangeland, Kari Hop Skiftesvik, Gunhild Ramm Reistad, Elisabeth Lønnå, Helga Hoel (Trondheim), Ingunn Norderval, Turid Loewe, Berit Kvæven, Kari Husabø og Christine Hjortland. Forfall: Heide Lindsjørn, Annie Larsen og Kari Fasting.

Temaet internasjonalt prosjektarbeid var satt på dagsorden på bakgrunn av NKFs søknad om støtte til etablering av krisesenter i Bucuresti.

Unni Rustad fra Kvinnefronten holdt et engasjert innlegg for landsstyret, basert på sine erfaringer med prosjekt- og nettverksarbeid i Bosnia og Albania. Hun ga oss mange gode råd, stikkordsvis gjengitt her:

* Tenke gjennom hvilken rolle vi har i prosjektet
* Være ydmyk
* Bruke tid til å bli kjent med samarbeidspart - bygge tillit
* Viktig å fortelle vår dårlige historie også
* Viktig å knytte samarbeidspart sammen med et internasjonalt nettverk
* Er det andre samarbeidspartnere lokalt - offisielle organer etc. - som bør involveres?
* Sikre gode rutiner for kontroll av økonomiforvaltning etc. - unngå fallgruber som korrupsjon og lignende Landsstyret hadde en diskusjonsrunde i etterkant. Videre oppfølging av dette temaet avventer nå resultatet av Bistandsdepartementets behandling av søknaden vår.

Siri åpnet møtet og pekte særlig på at det er spennende med Laila Dåvøy som ny likestillingsminister. Hva vil være hennes holdning til kvinnesaksspørsmål?

3. VALG AV MØTELEDER Utenbys nestleder, Kari Hop Skiftesvik, ble valgt som møteleder.

5. REFERATER FRA ARBEIDSUTVALGSMØTER OG SISTE LANDSSTYREMØTE Referatene fra AU ble tatt til etterretning. Referatet fra landsstyremøte 20. januar 2001 ble godkjent.

6. ØKONOMISK OVERSIKT Turid delte ut resultatregnskap pr. 30.9.01. Dette viser et overskudd på ca. 18.900 kroner. Dette er et meget bra resultat på bakgrunn av at NKF gikk inn i året med et negativt driftsresultat fra år 2000. Landsstyret takket kassereren for god økonomistyring og effektiv kontingentinnkreving.

7. FASTSETTELSE AV KONTINGENT Saken var en utsatt sak fra landsstyremøtet i januar 01. Turid redegjorde for AU-vedtak av 9. november 2000 i form av tilråding. Det fremkom ingen merknad til forslaget om at direkte medlemmer fortsatt betaler kr. 150,- pr. år. Til punktet om kontingent fra lokalavdelingene, ble det presisert at det bare skal overføres kontingent for betalende medlemmer i lokalavdelingene. Det var likevel generell enighet om at er ønskelig for foreningen å ha en større medlemstall enn de som betaler det enkelte år. Kari Hop Skiftesvik formidlet at Bergensforeningen mener at det ved fastsetting av retningslinjer skal tas hensyn til at lokalforeningene har lavere satser for pensjonister og studenter. Etter en del diskusjon om tidspunktet for beregning av betalende medlemmer, rabattordninger etc., ble det fattet følgende vedtak:
1) Lokalforeningene betaler kr. 50 pr. betalende medlem.
2) Kontingenten innkreves pr. 1. oktober det enkelte år, slik at antallet betalende medlemmer så langt det året legges til grunn.
3) Det tas ikke hensyn til lokale rabattordninger for pensjonister og studenter
4) Det tas ikke inn i lovene at det kun er betalende medlemmer som lokalforeningene skal betale for, men dette legges til grunn som en felles forståelse i landsstyret (dvs. lokalforeningene og AU).

a) Siri redegjorde for en noe uklar situasjon mht. Eidsvoll. AU følger opp. b) Trondheim: Helga meldte om at det ikke er stor aktivitet i TKF, men at de arrangerer julemøte og årsmøte. Dessuten aktive i 8.-marsmarkeringen. Alle medlemmene får referat fra styremøtene.
c) Fredrikstad: Elisabeth fortalte at det nå er 15 medlemmer i FKF. Styremøtene holdes som medlemsmøter. Arbeider med å tilrettelegge en kulturløype (slik Bergen har gjort). Har fått støtte til dette både fra BFD og Østfold fylkeskommune. FKF vil også i år være aktive i antivoldsaksjonen (slutten av nov.) Vil søke kommunen og fylkeskommunen om driftsstøtte for neste år. FKF vil gjerne behandle høringssaker fra departementene.
d) Drammen: Gunhild redegjorde for deres aktivitet, som er bedre enn på lenge. Julemøte, sommermøte og 8.marsmarkering. Foreningen diskuterer hvordan de skal få reist en statue av Betzy Kjeldsberg. Det ser ut til at kommunen er interessert i å medvirke. Drammen har valgt en modell med tre ledere og to styremedlemmer.
e) Bergen: Kari orienterte om ny vervekampanje med egen brosjyre ( i tillegg til NKFs): Nytt årtusen - gammel sak - viktig sak - kvinnesak! Mange positive reaksjoner på Amalie (deres tidsskrift). Orientert mot kvinnehistorie - mye kompetanse blant medlemmene på dette, Jobber bl.a. med nyere kvinnehistorie - håper å få ut en artikkelsamling og venter fortsatt på at en hovedfagsstudent skal melde seg til et større arbeid. Vårmøte/årsmøte med faglig tema samt et høstmøte om språk og makt er årets møteaktivitet.
f) Oslo: Ingunn orienterte om OKFs møteaktivitet, som innebærer flere møter pr. semester. På årsmøtet i vår ble det forfattet en uttalelse om innvandrerkvinner. Har fått positiv reaksjon på denne fra Justisdep. v/(daværende) statssekretær Anne Lise Ryel og MIRA-Senteret. Torild Skard kommer på julemøtet. Planlegger et seminar i april neste år på Kvinneuniversitetet om internasjonal kvinnepolitikk. Deltar i klessnoraksjonen også i år (antivoldsdagen). OKF vil gjerne ha info fra andre lokalforeninger. Ingunn etterlyste også engasjement fra IAWs side i forhold til konsekvensene for kvinner av den situasjonen verden befinner seg i.
g) AU: Siri orienterte om den prosjektstøtten foreningen har fått i år - totalt kr. 30.000 fra BFD. Hun pekte også på at intensjonen om to nummer av Kvinnesaksnytt pr. år blir en realitet i år. Alle lokalforeningene oppfordres til å komme med stoff til Turid, som koordinerer neste nummer (i desember). Hun oppfordret landsstyret/lokalforeningene til å spre tidligere nummer av Kvinnesaksnytt samt NKFs nye brosjyre.
h) Elisabeth orienterte kort om oppdatering av NKFs web-side. Det er en intensjon at lokalforeningene skal ha sine egne områder under NKFs hjemmeside. Brosjyrene må legges inn - også den engelske versjonen når den foreligger.

9. PROSJEKTSØKNADEN - KRISESENTER ROMANIA. Av tidshensyn ble søknaden presentert i korte ordelag - den var også blitt omtalt under seminardelen av møtet, jf. pkt. 1.

10. UTTALELSER Ingunn orienterte om en henvendelse fra FOKUS med protest mot at statsbudsjettet ikke lenger har særskilt bevilgning for kvinnerettet bistand. Christine påtok seg å undersøke nærmere og følge opp saken med sikte på brev til Utenrikskomiteen i Stortinget.

11. LANDSMØTET 2002 Følgende mulige datoer ble foreløpig avsatt: 1. juni (første prio), 25. mai og 8. juni. Det tas sikte på et én-dagsmøte i Oslo. Forberedelse av revisjon av programmet ble fordelt slik:
* Trondheim: Arbeidsliv
* Fredrikstad: Samfunns- og familieliv
* Oslo: Internasjonal solidaritet
* Drammen: Tiltak mot vold, prostitusjon og pornografi
* Bergen: Politisk deltakelse
* AU: Utdanning. Massemedia. Christine Hjortland (referent)

Årlig holder International Alliance of Women styremøte. I oktober 2001 møttes 42 kvinner fra ca 30 land til styremøte og seminar i UNO-City i Wien. Alle er ikke klar over at Wien er verdens tredje største FN-by, den etterfølger New York og Geneve.

I tillegg til styremøtesaker var det et seminar om kvinner i konflikt og krig. Det var også et seminar hvor vi møtte frivillige i NGO-organisasjoner som arbeider for barn, for familie, for eldre og for kvinner ved å presse på FN-systemet i Wien.

IAW gjør en imponerende lobbyinnsats overfor FN-systemet. Kvinnegrupper lobbyer mot f eks UNESCO, FAO og UNICEF i tillegg til mot Europarådet i Strasbourg og mot European Womens Lobby i Brüssel. Kvinnene som arbeider mot UNESCO i Paris fortalte at de kjemper for utdanning og helse for jenter. Etter Beijing kom jentebarnet i fokus. Siden har FN definert aldersgrensen for jenter til 18 år, noe som letter arbeidet for lobbyistene. Lobbyistene er protestanter, katolikker og islamister som arbeider utmerket sammen for å forbedre jenters kår.

Som regional koordinator for de nordiske land, er jeg spesielt glad for at alle land i Norden sendte en representant denne gangen. På den måten får vi en anledning til å knytte nærmere kontakter. Dessuten er det stor interesse i IAW for hva som foregår kvinnepolitisk her hos oss.

Interessen for Norden fikk jeg også erfare da vi møtte Byrådet i Wien. En politiker jeg kom i kontakt med, ba meg sende opplysninger om det nye forslaget til strengere regler for besøksforbud for voldelige menn som er på høring hos oss nå.

IAW ønsker flere direkte medlemmer. Interesserte kan kontakte AU. Det gjelder også dem som vil ha tilsendt det månedlige nyhetsbrevet på epost.

Siri Hangeland
styremedlem i IAW

I månedsskiftet oktober-november 2001 stod Dansk Kvindesamfund som arrangør av en internasjonal kvinnesakskonferanse, formelt sett i regi av International Alliance og Women (IAW).

Konferansen samlet ca. 40 deltakere fra mer enn 20 land. Alle verdensdeler var representert! Fra NKF deltok lederen -Siri Hangeland, - samt AU-medlemmene Kari Fasting og Christine Hjortland

Implementering av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) var hovedtema for konferansen. Det er nå 168 land som har ratifisert konvensjonen, men en lang rekke av disse har lagt inn reservasjoner til deler av innholdet. På konferansen fikk vi også høre nærmere om rapporteringen fra det enkelte land til FN-systemet v/ CEDAW-komiteen; ikke minst om viktigheten av at organisasjoner "puster de offisielle myndighetene i nakken" med hensyn til hva de rapporterer om. Norge skal avgi ny rapport neste sommer og AU har allerede startet diskusjonen om hvordan vi kan arbeide inn mot Barne- og familiedepartementet i denne sammenheng.

Det var spennende og inspirerende å være med på deler av konferansen i Odense! Dansk Kvindesamfund tok godt vare på oss og det er hyggelig og interessant å møte medsøstre fra både andre europeiske land og mer fjerntliggende land . Mye er forskjellig, men det er også mange felles utfordringer vi står ovenfor når det gjelder å oppnå reell likestilling og kvinnefrigjøring!

Oslo kvinnesaksforening - seminar.

Kvinnesakens internasjonale utfordringer i dag.

Oslo Kvinnesaksforening planlegger et seminar på Kvinneuniversitetet på vårparten 2002, antagelig fredag 12. og lørdag 13. april. Seminaret vil være åpent for medlemmer fra hele landet så langt plassen tillater. Interesserte som ikke mottar postutsendinger fra Oslo Kvinnesaksforening, kan ta kontakt med Ingunn Norderval, tlf. 22 46 35 82, i slutten av januar 2002.

Nr 1 - 2001

Leder

For et år siden fikk Kvinnesaksforeningen egen hjemmeside: www.kvinnesak.no Her kan man lese om foreningens historie, lokallag, Kvinnesaksnytt og interessante lenker. At den blir lest, er tydelig. Vi har fått flere nye medlemmer ved at interesserte har klikket seg inn på "bli medlem".

Likevel er vi i startfasen. Hjemmesiden skal utbygges i tiden som kommer. Og ideer til gode hjemmesider kan man få på nettet. Jeg syns f eks at www.kvinnefronten.no har mye interessant lesning blant annet en diskusjonsside. På www.fokuskvinner.no kan man bestille Fokus-nytt som er et gratis informasjonsskriv. Barne- og familiedepartementet legger ut sine publikasjoner på www.odin.dep.no/bfd. Der ligger forslaget til endringer i likestillingsloven, spesielt viktig er det foreslåtte forbudet mot seksuell trakassering og mer skjerpet lov om likelønn. Hos Likestillingssenteret www.likestilling.no ser vi at regjeringen vil nedsette et eget kvinnevoldsutvalg bestående av fagfolk fra politi, domstoler, sosialkontor og voldsforskere. Vår internasjonale organisasjon, International Alliance of Women, har adresse www.womenalliance.com. Her kan man abonnere på IAWs nyhetsbrev, lese nytt fra FN eller studere aksjonsprogrammet.

Noen av Kvinnesaksnytts lesere surfer allerede på nettet, og bruker disse adressene. Andre foretrekker å lese tekster trykket på papir. For den siste gruppen vil vår siste brosjyre være ekstra interessant. Be om å få tilsendt så mange du trenger! Vi må spre budskapet vårt!

Seksuell trakassering

av Kari Fasting

Hva er seksuell trakassering?
"Seksuell trakassering" defineres ofte som "uønsket seksuell oppmerksomhet" eller " uønskede seksuelle tilnærmelser." Seksuell trakassering kan bære både verbal og ikke verbal, og den er uavhengig av om den som trakasserer gjør det med hensikt eller ikke.

Universitetet i Oslo definerer seksuell trakassering som plagsom/truende seksuell oppmerksomhet, og skriver at "plagsom/truende seksuell oppmerksomhet er ord eller handlinger av seksuell art, som fører til at den som utsettes for dette kan føle seg krenket, redd eller ille til mote. Slik atferd skaper et uverdig og truende studie-/arbeidsmiljø og hindrer og forstyrrer en student eller ansatt i studier/arbeid. Plagsom/truende seksuell oppmerksomhet kan fremtre på ulike måter. Det kan være tilsynelatende spøkefulle seksuelle hint eller gester, kommentarer om kropp eller privatliv, "plukking" eller seksuell berøring eller forslag eller krav om seksuelle tjenester, gjerne knyttet til trussel om straff eller løfte om belønning."

Undersøkelser viser at kvinner og menn har ulik oppfatning av hvilke hendelser som kan karakteriseres som seksuell trakassering, og dette kan også variere med kultur og miljø. Den samme hendelsen kan av samme kvinne defineres både som seksuell trakassering og som ikke- seksuell trakassering avhengig av situasjonen. Selv om det også forekommer at kvinner utøver seksuell trakassering, så regner man at ca 95 % utøves av menn. Seksuell trakassering synes særlig å opptre på arbeidsplasser som er dominert av menn, og i forhold hvor en person har makt over en annen, f. eks. mellom en professor og en student, eller en sjef og en sekretær osv.

Konsekvenser av seksuell trakassering
Konsekvensene av seksuell trakassering kan være mange og alvorlige. Undersøkelser har vist at seksuell trakassering blant annet kan føre til:
- redusert konsentrasjonsevne
- søvnløshet
- depresjon
- dårligere selvbilde og selvtillit
- negative effekter for familieliv
- sykefravær på jobben
- følelse av skyld og skam
- negativ effekt på sosiale aktiviteter

Hvor vanlig er seksuell trakassering?
Man kan trygt hevde at seksuell trakassering i Norge er et område hvor vi trenger mer forskning. Vi vet svært lite om hvor mange kvinner som egentlig er plaget av seksuell trakassering, enten det er hjemme, på jobb eller i fritiden. Vi vet heller ikke særlig mye om hvordan norske kvinner takler og reagerer på seksuell trakassering , samt hvilke konsekvenser det har. Det er heller ikke forsket særlig på betydningen av ulike forebyggende tiltak. I Norge utførte MMI i 1992 en undersøkelse av seksuell trakassering på arbeidsplassen på oppdrag fra Kvinner og Klær. Resultatet var at 20% av kvinnene mellom 18-50 år hadde opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet i jobbsammenheng som hadde gitt psykiske, fysiske eller arbeidsmessige konsekvenser. I en undersøkelse blant 2000 norske fagforeningsmedlemmer rapporterte rundt 8% av kvinnene at de hadde vært utsatt for uønskede seksuelle tilnærmelser i jobben i løpet av siste halvår (Einarsen m.fl. 1993). I en undersøkelse om seksuell trakassering gjennomført for Olympiatoppen (Fasting og Sundgot Borgen 2000) fant vi at 51% av kvinnelige elite idrettsutøvere og 59% blant en gruppe kvinner på samme alder som ikke var elite idrettsutøvere hadde opplevd en eller annen form for seksuell trakassering en eller annen gang. Utøverne omfattet 572 kvinner i alderen 15-39 år, og disse ble sammenliknet med et tilfeldig utvalg av den norske befolkning på samme alder. Denne gruppen utgjorde 475 kvinner. Seksuell trakassering ble kartlagt via 11 spørsmål. Blant de kvinnene som ikke var eliteidrettsutøvere hadde hele 20% opplevd 'alvorlige former for seksuell trakassering'. Dette betyr at de hadde vært utsatt for en eller flere av følgende former: "Indirekte eller direkte blitt tilbudt belønning og/eller privilegier i bytte for seksuelle tjenester", "tvunget til seksuelle handlinger", "voldtekt eller "voldtektsforsøk". Den formen for seksuell trakassering som flest hadde krysset av for var "uønsket fysisk kontakt, kroppsberøring". I alt 40 % hadde opplevd dette.

En viktig endring i forslaget til ny likestillingslov er et forslag om å innlemme forbud mot seksuell trakassering i loven. I dag er det kun arbeidsmiljøloven som gir arbeidstakere en viss beskyttelse. Dersom dette forslaget blir vedtatt vil den også kunne omfatte andre grupper. Seksuell trakassering er et vanskelig område både å snakke om og også og forske på. Men som tallene ovenfor viser synes mange kvinner å oppleve seksuell trakassering. Mer kunnskap , dvs mer forskning er nødvendig blant annet for å kunne igangsette bedre forebyggende tiltak på dette området.

Jeg skulle så gjerne ha ønsket at du var her i dag - lys levende midt i blant oss. Så vi fikk se deg, rank og flott som du var - og oppleve ditt klarsyn og ditt mot. For en modig dame, det må du ha vært. Og så vakker som alle sa at du var.

Hvilken debatt vi skulle hatt - om dagens og morgendagens kvinner. Kvinnedagen 8. mars 2001 ville ha blitt husket resten av dette århundre - og bergenserne ville gått "mann av huse" - for å møte deg, AMALIE.

Jeg undres på hva du ville ha synes om alle de endringene som har funnet sted i kvinners levekår etter din tid - sett med dine øyne: Stemmerett, utdannelse, arbeid, svangerskapspermisjon, kontantstøtte og meget mer - for bare å nevne noe av det viktigste. Jeg er sikker på at du ville ha blitt glad over den frihet vi nyter, den som ikke var deg forunt. Den frihet som du var med og skapte for oss.

Men ville du for eksempel ha kunnet glede deg over at:
1. Kvinner fortsatt tjener mindre enn menn - for de samme tjenester?
2. At det nesten ikke finnes kvinnelige professorer ved våre universiteter 125 år etter at kvinnene fikk adgang til å studere?
3. At norske toppledere lever et hjertens kvinnefritt liv - bortsett fra sekretærene, da - inntil de kommer hjem til sine kvinner, slitne etter dagens strev?
4. At omsorgsyrkene er så godt som rene kvinnearenaer?
5. At avansert medisinsk behandling er mer sannsynlig dersom du lider av en sykdom som fortrinnsvis rammer menn, for eksempel hjertelidelser?

Kanskje ville du ikke ha lagt merke til disse systematiske forskjellene, beruset som du ville ha blitt av de tilsynelatende likhetene i menns og kvinners levevilkår i dagens Norge. For fortsatt er det et godt stykke igjen. Det ser vi daglig, vi som lever nå. Iallfall mange i min generasjon. Men hva med dagens unge kvinner? Og hva med resten av kloden? Norge er jo bare en liten avkrok i verden.

Vi skulle så gjerne hatt deg her - AMALIE - som forbilde, medsøster, inspirator, observatør, og selvsagt - forfatter og skribent. Du ville ikke tillatt at debatten døde hen. Tenk om du i dag hadde kunnet skue ut over byen og fått oppleve det havet av mennesker som står for dine føtter og hyller deg. Ja, da skulle det ha blitt 8. mars fest, også for deg. Vi skulle ha feiret deg - du byens største datter - med en fest du aldri ville glemme. Og kanskje gitt deg den følelsen tilbake, den som ble borte for deg mens du levde, nemlig at det var her - i Bergen - du hørte hjemme. Å, takk, da, AMALIE, for din uvurderlige innsats for alle kvinner og menn. For kvinnesak er menneskesak. Ikke sant, AMALIE?

Jeg har fått den store ære å overrekke deg noen blomster i anledning Kvinnedagen. Oppdraget fikk jeg av Bergen Kvinnesaksforening. Som psykiater vil jeg særlig fremheve at du satte psykiske lidelser på dagsorden, lidelser som har plaget menneskene sannsynligvis så lenge det har eksistert. Få forfattere har som deg beskrevet hvordan depresjonen oppleves fra innsiden. For du var selv flere ganger rammet av alvorlig depresjon. I bøkene Professor Hieronymus og på St. Jørgen - som du skrev etter å ha vært innlagt på Kommunehospitalet i København. Du skriver om malerinnen Else Kant, som ble søvnløs og ute av stand til å male. Hennes fortvilelse er bunnløs. Hun ønsker å dø, ja, hun tenker til og med at hennes nærmeste vil få det bedre om du ble borte. Hun opplever seg som en byrde for andre og for deg selv. Som psykiater skammer jeg meg når jeg leser denne boken. Og jeg blir rasende på professoren, slik som også du ble. Fordi han behandlet deg så umenneskelig. Du var en modig kvinne - og heldigvis gjenvant du din helse på tross av behandlingen du fikk. Slik at vi har fått disse enestående beretningene.

Selv i våre dager er det vanskelig for menneskene å vedgå at de har en mental lidelse. Da vår tidligere statsminister Bondevik ble sykmeldt for en depresjon, kom det på trykk i amerikanske aviser. Det var en verdensnyhet. Er de problemstillinger du beskriver aktuelle i dag? Ja, for bare å ta vårt eget lille land - tross en flunkende ny psykiatrilov som skal hindre unødige overgrep, vet jeg at de overgrep du beskrev fortsatt kan finne sted. For problemet ligger i våre holdninger - og de er ikke lette å forandre. Og fortsatt tror jeg at slike overgrep i større grad rammer kvinner enn menn.

Så takk, nok en gang for din styrke og ditt mot. Jeg er stolt av deg og ditt verk. På vegne av psykiatrien ber jeg i dag om tilgivelse for den smerten du ble tilført - i tillegg til din lidelse. Et hurra for Amalie - som ikke lot seg knekke!

Høring om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov
Norsk Kvinnesaksforening har uttalt seg om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov. Her følger første del av uttalelsen (om metode for innarbeiding) i sin helhet. Andre del (om lovendringer som følger av forandringen) gjengis i forkortet form.

DEL I
METODE FOR INNARBEIDING
Det reises spørsmål om hvilken metode som skal benyttes for å innarbeide barnekonvensjonen aktivt i norsk rett. Når Norge ratifiserer en konvensjon, og den har trådt i kraft for Norge, er staten folkerettslig forpliktet til å følge bestemmelsene i konvensjonen. I Norge følges det dualistiske prinsipp. Det betyr at det må en særskilt gjennomføringsakt til for at konvensjonens regler skal kunne anvendes direkte i norsk rett. Selv om Norge følger det dualistiske prinsipp, vil konvensjoner Norge er bundet av være relevante rettskilder med betydelig vekt. Dersom det skulle oppstå direkte motstrid mellom norsk regel og en folkerettslig regel som ikke er inkorporert i norsk rett, vil imidlertid norsk lov som hovedregel gå foran.

Barnekonvensjonen stiller ikke krav til en spesiell gjennomføringsform, men overlater dette til statene. Det vises til artikkel fire som fastsetter at statene skal sørge for alle lovgivningsmessige, administrative og øvrige tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen.

Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg har uttalt at inkorporering er en særlig lojal måte å gjennomføre den europeiske menneskerettskonvensjonen på. I de avsluttende merknader fra FNs komite for barns rettigheter til Norges annen rapport om barnekonvensjonen, uttalte komiteen at den var betenkt over at konvensjonens bestemmelser ennå ikke var fullt og helt innarbeidet i norsk rett.

I kapittelet "Ulike metoder for innarbeiding" konkluderes det i innledningen med at hovedmålsetningen må være at norsk rett og praksis til enhver tid i størst mulig grad er i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. På denne bakgrunn mener Norsk Kvinnesaksforening at barnekonvensjonen bør inkorporeres i norsk lov. Inkorporasjon av en konvensjon er den innarbeidingsmetoden som gir den beste signaleffekten. Konvensjonen får en sterkere formell rettslig stilling i norsk rett.

Inkorporasjon sikrer også en større rettsenhet mellom statene, ved at det er konvensjonen i sin originale form som blir inkorporert.

Det er Norsk kvinnesaksforenings syn at innarbeidingen i norsk lov skal være innrettet mot å ivareta barn på best mulig måte. Argumentene i forhold til andre konvensjoner kan ikke ansees for å være relevante.

DEL II
LOVENDRINGER SOM FØLGE AV INNARBEIDING
Forvaltningsloven
a. Norsk Kvinnesaksforening mener det bør fastsettes en bestemmelse i forvaltningsloven som pålegger forvaltningen å sørge for at barns synspunkter kommer fram og blir tatt hensyn til.
b. Norsk Kvinnesaksforening mener barn over 14 år bør gis prosessuelle retigheter.
c. Norsk kvinnesaksforening mener det bør settes en aldersgrense for barn rettigheter. Bestemmelsen bør tilpasses barneloven § 31.

Barnevernslovens § 4-15, første ledd:
Det spørres om synspunkter på følgende loveendring (endringen i kursiv): "Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14 skal stedet for plassering velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, relgiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal videre tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og om det er mulig og ønskelig at barnet har samsvar med og annen kontakt med foreldrene."
Norsk Kvinnesaksforening støtter forslag til endring i barnevernslovens § 4-14 i høringsdokumentet.

Lovfesting av opplæringsplikten i privatskoleloven.
Det bes om høringinstansens syn på flere endringsforslag. Her gjengis det som vi mener har størst interesse for NKF.
§ 4 nytt annet ledd:
Ved godkjenning om undervisningsplanane skal det blant anna leggjast vekt på at opplærings tar sikte på:
a) å utvikle elevane sin personlegdom, talentar og mentale og fysiske evner, b) å utvikle respekt for menneskerettane og grunnleggjande fridomar og for dei prisipper som pakta til Dei sameinte nasjonane vernar om,
c) å utvikle respekt for eleven sine foreldre, eleven sin eigen kulturelle identitet, språk og verdiar, for dei nasjonale verdiar i det landet eleven bur, landet kor han eller hun måtte kome frå og for kulturer som er ulike hans eller hennes eigen,
d) å førebu eleven til eit ansvarleg liv i eit fritt samfunn i ei ånd av forståing, fred, nasjonale og relgiøse grupper og personar som høyrer til urfolk
e) å fremje respekten for naturmiljøet.

Norsk kvinnesakforening støtter forslag til ny § 7, endringer i §18, ny § 12 a, § 11 nytt annet ledd og § 4 nytt annet ledd.

Kvinnesaksforeningen er spesielt glad for formuleringen om likestilling i § 4 annet ledd, da nettopp likestilling er det svake punkt i læreplan og undervisningsmateriell for noen private skoler.

Åse Gruda Skard - en feministisk pioner i psykologien

av Tonje Kolle

Åse Gruda Skard (1905-1985) var den første i landet som tok magistergrad i psykologi (1932). Hun skrev fram til sin død i 1985 over 2000 faglige artikler og nærmere 24 faglitterære bøker. Hun var dosent på universitetet i Oslo i barnepsykologi og hadde et stort virkeområde og nedslagsfelt. Mye av det hun skrev ble oversatt til alle nordiske språk, og mange av bøkene hennes kom ut i store opplag og ble folkelesning. Likevel blir hun ikke regnet med når historien skrives.

Dette vekket min interesse da jeg begynte å skrive hovedoppgave i barnehagepedagogikk om henne. Jeg tenkte at det kanskje var temaet barneoppdragelse som gjorde at Åse Gruda Skard ikke lenger var synlig. Det viste seg imidlertid at det lå noe annet og mer i dette. De fleste store pedagoger som huskes og refereres til er menn. Dette er bemerkelsesverdig fordi flertallet av de som arbeider med barneoppdragelse enten i heimen eller i barnehagen (95%) er kvinner. Er det slik at mennene gjør tenkningen, mens kvinnene gjør det praktiske arbeidet?

Den norske professoren i psykologi Thorleif Schjelderup skrev i sin bok Nevroser og barneoppdragelse(1928 ) at hans oppdrag ikke var å foreskrive metoder, men å forutsi konsekvenser av feil barneoppdragelse. Allerede på 1930-tallet ble det altså stukket ut en kurs om teori og praksis, der teorien var det som hadde interesse. Vitenskapen skulle ikke bry seg om trivialiteter som praktisk barneoppdragelse. Denne beslutningen har hatt betydning for hvordan faget barnehagepedagogikk ble utformet i våre akademiske fagmiljøer.

Å lese Åse Gruda Skards bøker er som å være tilbake i barnerommet. Jeg formelig kjenner stemningene og duften fra samværet med barna. Hun skriver i et sanselig og enkelt språk, og jeg kjenner meg igjen i det hun skriver. Det er sagt at en tekst ikke bare formidler forfatterens kunnskap om et område men også leserens kunnskap om området. Det er dette som er nøkkelen til leserens forståelse av teksten.

Åse Gruda Skard skrev om en verden hun var en del av, som mor til fem barn, ledere av studiesirkler, rådgivning m.m. Hun var i kontinuerlig dialog med brukeren av den kunnskapen hun produserte, og hun brukte erfaringene når hun utformet teksten. Barnepsykologi skulle være et nyttig fag, hevdet hun. Det var viktig at forskeren påtok seg ansvaret for å formidle vitenskapen på en populærvitenskapelig måte. Dette synspunktet fikk hun ikke gjennomslag for.

Den forskeren som fikk størst betydning for barnehagepedagogikken på 1970 og 1980 tallet var den sveitsiske biologen Jean Piaget . Han er så vanskelig tilgjengelig at selv Piagetkjennere kan ha problemer med å ekstrahere sentrale deler av teoriene hans til norske førskolelærerstudenter. Dette fikk betydning for meg som ung student, når jeg lette etter visdommen i faglitteraturen på 1970-tallet. Piagets teorier var viktige, det forsto jeg, men jeg var på jakt etter praktisk barnepsykologi, og det var denne jakten som førte meg til Åse Gruda Skard. Skal vi sette grenser for barna ble utgitt i 1976. Min umiddelbare opplevelse var at den kunne være nyttig å ha lest for meg som skulle bli profesjonell oppdrager i barnehagen. Den gir en innføring i prinsippene for moderne barneoppdragelse, og burde ha blitt en klassiker på området barneoppdragelse for pedagoger av alle slag.

Forskningsmetodene mine knytter an til den franske filosofen Michel Foucault og postmodernistisk tenkning, Det postmoderne vitenskapssynet kan oppsummeres slik: vitenskap er viten skapt av et subjekt. Foucault hevder at det finnes egne lukkede rom for fremstilling av de vitenskapelige sannheter. Siden sannheten er en subjektiv konstruksjon, ble det viktig for meg å se på hva slags sannheter som ble regnet som vitenskapelige og hvem som ble tillatt å produsere dem. Det ble sentralt for meg å se på forholdet mellom pedagogikk, kjønn, makt og vitenskap. Kan det være slik at den subjektive maskuline forståelsen av hva som er vitenskapelige sannheter "vinner" over den subjektive feminine sannheten?

Åse Gruda Skard viser et faglig, feministisk og politisk perspektiv i alt hun skriver. Det er interessant å lese hvordan hun på 1950-tallet la vekt på at barnet vokser opp innenfor en kultur og et samfunn og at forskerne var på villspor når de uttalte seg om barnets behov på grunnlag av kliniske mor-barn studier. Hun iverksatte sin egen barndomsforskning på et slikt kultur- og samfunnsrelatert grunnlag: 20 barn -20 år. Denne forskningen fikk hun internasjonal berømmelse for, men hun slet tungt for å få finansiert den i Norge. Flere ganger var hun nær ved å gi opp. I dag er de fleste forskere enige om at barnet ikke kan forstås utenfor en sosial kontekst. Like viktig som det er å forstå barnet, er det å forstå barndommen.

Hvorfor ikke finne fram til noen av de bøkene vår store pioner innenfor barnepsykologien har skrevet - du finner dem kanskje godt gjemt i bokhylla di. Skjønt, jeg hadde til tross for at jeg har vært en lesende og praktiserende pedagog i over 25 år ikke en eneste bok av henne. For å sitere Foucault: vitenskapen er et enormt maskineri som har til hensikt å utelukke. Det synes særlig å gjelde kvinners kunnskap!

Tonje Kolle:
"Åse Gruda Skard og moderne barneoppdragaelse" i: Barnet nr. 1/2001 "Ordene som ble borte. Et historisk og feministisk perspektiv på Åse Gruda Skards bøker om barneoppdragelse." (Hovedoppgave, Rapport 2000:5 ved Høgskolen i Østfold)

Da kontantstøtten ble vedtatt i Stortinget i 1998, var det forutsetningen at ordningen skulle følges nøye fra starten av gjennom en omfattende evaluering. I vinter la Norges forskningsråd fram rapporter fra den første, kortsiktige evalueringen av kontantstøttereformen.

Rapportene må være nedslående lesing for tilhengere av kontantstøtten. Tittelen på pressemeldingen fra Forskningsrådet, "Stor reform - små virkninger", signaliserer hva evalueringsgruppen har kommet fram til. For oss som fryktet at denne ordningen skulle sette likestillingsarbeidet flere tiår tilbake, kan det være en trøst at noen effekt på det, i hvert fall på kort sikt, nesten ikke lar seg påvise.

Hovedmålene med kontantstøtten var:
- Mer tid til egne barn
- Mer reell valgfrihet for småbarnsforeldre
- Større likhet i overføringene

Evalueringen har sett på i hvilken grad disse målene er nådd, og i tillegg om ordningen har hatt andre virkninger som ikke var tilsiktet, såkalte ikke-intenderte effekter. Andre virkninger som blant annet er undersøkt, er på likestilling, arbeidsmarkedet, tilsynsordninger og barn med spesielle behov (eks. innvandrerfamilier).

Hovedrapporten er interessant lesing, og anbefales også for dem som er ute etter faktaopplysninger og gode argumenter i diskusjoner. Jeg skal ikke her referere mer fra innholdet, men hoppe rett på konklusjonen, som for øvrig ble antydet i innledningen: "---det mest slående ved kontantstøtten så langt er fraværet av vesentlige virkninger".

Heller ikke for likestillingen har kontantstøtten så langt hatt påviselige virkninger. Dette resultatet overrasker sikkert mange. At 3 milliarder friske kroner fordelt på ca 100 000 mottakere ikke skal ha annen effekt enn en ikke uvesentlig bedring i disse mottakernes privatøkonomi, er mildt sagt det siste vi kunne vente oss av en av de store og prinsipielt viktige reformene. Når tilhengerne av kontantstøtten holder fast ved ordningen til tross for at ingen av de uttrykte målene er nådd, er det grunn til å spørre om det kanskje er andre, u-uttrykte mål som var de politisk viktige sidene med ordningen, og at holdninger til kvinners plass i samfunnet var mest avgjørende for de standpunkt de forskjellige politiske aktører inntok og holder fast ved.

Norsk kvinnesaksforening bør fortsatt holde et våkent øye med kontantstøtteordningen, og arbeide for at den etter hvert erstattes med andre tiltak som har bedre familiepolitiske og fordelingsmessige virkninger og som samtidig fremmer likestilling og økonomisk uavhengighet for kvinner. Spesielt er det viktig at vi tar opp til debatt de verdier eller prinsipper som målene bygger på, og stiller spørsmål om holdbarheten av disse i dag. Vi må også følge nøye med i den videre forskning og evaluering som foregår for å se hva de langsiktige virkningene blir.

Til slutt har jeg lyst til å dele med dere noen refleksjoner omkring de opprinnelige målene for ordningen, og som kan være innspill til noen områder vi kan ta tak i:

Er det riktig at det er "best" for barna at en av foreldrene (les mor) er hjemme hos dem mens de er små? Hvor små? Er et slikt syn bare tjent til å gi foreldre som ønsker å satse på jobb (de fleste) dårlig samvittighet? Er det rett at foreldre bruker for lite tid (det har økt) på barna i dag?

Gir kontantstøtteordningen slik den er i dag større og mer reell valgfrihet for flertallet av småbarnsforeldre når vi vet at de fleste av dem prioriterer barnehageplass høyt?

At ordningen i det hele tatt skulle innebære en større og mer rettferdig likhet i overføringene, har hele tiden vært en gåte for meg. At grupper som ikke har behov for eller er interessert i et subsidiert gode skulle ha krav på en kontantutbetaling i stedet, kan sammenliknes med at de som ikke er interessert i teater skulle ha krav på et pengebeløp for nettopp å la være å gå på teater (som de for eksempel kan bruke til kinobillett). Det er den prinsipielle siden. At det viser seg at kontantstøtten i hovedsak kommer grupper til gode som ikke har størst økonomisk behov for den (kanskje med unntak av innvandrerfamilier, men de har jo også stort behov for barnehage for å fremme språkutvikling og integrering), kan neppe være tilsiktet.

Kontantstøtten er en ordning som bygger på holdninger om at kvinner skal kunne la seg helt eller delvis forsørge av menn med hjelp fra staten. Det ser ut for at vi må leve med kontantstøtten i hvert fall 4 år til, og da må vi jobbe for at slike holdninger ikke skal slå rot. Samtidig må vi jobbe for at de pengene som Valgerd klarte å få ut av statsbudsjettet til småbarnsforeldre (det skal hun sannelig ha ros for) forblir til gode for denne gruppen, men fordeles på en slik måte at de tilgodeser de behov de fleste i gruppen har om yrkesdeltakelse eller studier, og ivaretar barnas behov for barnehageplass.

Baklien B., Ellingsæter AL., Gulbrandsen L.: Evaluering av kontantstøttereformen, Rapport Norges forskningsråd 2001.

Juni 2000
[ Leder] [ FORSLAG TIL ENDRINGER I LIKESTILLINGSLOVEN ]
[ Uttalelse om vold mot kvinner] [Fredrikstad kvinnesaksforening kommer]

Leder
Regjeringen foreslår å endre folketrygdloven slik at fedre skal få fødselspenger uavhengig av om barnemoren har vært i arbeid før fødselen. Det skal altså ikke være et krav at mor må tjene opp rett til fødselspenger. Det skal være avgjørende at hun etter fødselen tar utdanning eller begynner i jobb.

Fedres selvstendige rett til fødselspenger har stått på plakaten i mange år, også for kvinnebevegelsen. Det er viktig at fedre deltar i barneomsorgen, og dette vil ikke skje hvis de trekkes i lønn. (At kvinner alltid har vært villig å tape økonomisk på å få barn, er kanskje en helt annen sak?)

Dette er et av mange eksempler på at menn og fedre er in. I Sverige er det nye likestillingsombudet en mann. I fjor ansatte NIKK verdens første mannsforskningskoordinator. På Island er det nå et forslag om å forbeholde 3 måneder av fødselspermisjonen til faren, Norge og Sverige har allerede 1 måned, som de første i verden. For å nevne noe.

Bedre permisjonsordninger for menn er positivt for hele familien. En positiv effekt kan være at arbeidslivet ikke opplever det mer risikabelt å ansette kvinner i fertil alder enn menn. Menn som likestillingsbyråkrater kan kanskje gi nytt fokus på gamle, men fremdeles viktige emner.

Mer vil komme. Da er det viktig å vurdere hver sak. Vi vet nemlig at mange ser på rettigheter for menn som en motsetning til rettigheter for kvinner. Mange mener at kvinnene har skummet fløten så lenge at nå er det menns tur. Kvinner vil ha alt: barna, bidrag, kjønnskvotering, høyere lønn og lederstillinger! I Danmark ligger det et lovforslag på bordet om at kvinner som nekter å oppgi barnefarens navn, skal straffes! Hos oss er Foreningen 2 Foreldre i medvind godt hjulpet av TV2, og oppslutningen om delt bosted er økende (les landsmøtets uttalelse i dette bladet).

I tida som kommer, blir det viktig å holde fast ved at kvinnepolitikk fremdeles er nødvendig, ikke bare likestillingspolitikk.

FORSLAG TIL ENDRINGER I LIKESTILLINGSLOVEN - HØRINGSSVAR FRA Norsk Kvinnesaksforening 29.01.00.
Vi viser til høringsnotatet som vi har lest med stor interesse. Vår organisasjon arrangerte også i mars 1999 en høring om likestillingsloven og Ombudets endringsforslag.

NKF er glad for forslaget til endringer i likestillingsloven. Det er nødvendig at loven blir fulgt opp og ajourført når samfunnsforholdene endrer seg. Det er på enkelte områder viktig med hardere lut når man ser hvor langsomt det går framover. Et likestilt samfunn kommer ikke av seg selv!

Kirken.
Når det gjelder punktet om tilsetting i Den norske kirke, foreslås det ikke konkrete forslag. NKF beklager dette. Vi mener at kirken bør omfattes av likestillingsloven slik at man stiller samme krav til kirken som til andre instanser i samfunnet. Den kan ikke være en folkekirke uten å gi kvinner deres fulle rettigheter.

Redegjørelse for likestilling i årsberetninger
Dette er et meget interessant punkt. En redegjørelse om likestilling i årsberetninger vil være viktig ikke minst i kommunene, som jo er store og viktige kvinnearbeidsplasser. Redegjørelse om likestillingsforhold bør komme inn i alle organisasjonens ledd nedenfra og oppover, enten det gjelder årsberetning eller budsjett, og samles til slutt.

Likelønn
Høringsnotatet gir en grundig og tankevekkende framstilling av likelønnsproblematikken. NKF mener at Norge må ha en lovgivning som er i samsvar med internasjonale forpliktelser, og som bringer denne viktige delen av likestillingsarbeidet videre hos oss.

Tabellen på side 29 over gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn, viser at det fortsatt er store gap. Det er for så vidt positivt at likelønnsproblematikken i dagens situasjon ikke er knyttet til direkte llønnsdiskriminering, dvs til at kvinner stort sett ikke får lavere lønn enn mannlige kolleger i samme type stilling, i samme virksomhet, med samme utdanning og ansiennitet i samme arbeid (s30). Likelønnsbestemmelsen i likelønnsloven §5 har her vært en avgjørende faktor. Men som fremhevet i notatet, og som vi så inderlig vel vet, er det fortsatt store forskjeller.

Problemene i dag har sammenheng både med lavere lønnsplassering i typiske kvinneyrker, såkalt verdsettingsdiskriminering, og med at det er mennene som får de beste stillingene og de høyeste lønnene, dvs stillingsdiskriminering (s31). Likestillingsloven §5 som kan sies å ha vært et bra virkemiddel i forhold til direkte diskriminering, er ikke tilstrekkelig når det gjelder verdsetting av kvinners arbeid. I det misforhold som fortsatt eksisterer når det gjelder lik lønn for likt arbeid, kreves det nye tiltak både rettslig og administrativt, og forslagene som nå fremmes, er viktige.

NKF slutter seg til notatets forslag om at det i §5 klargjøres og presiseres at kravet om lik lønn for arbeid av lik verdi gjelder på tvers av fag- og tariffgrensene. Arbeidstakere har krav på at lønn sammenliknes på tvers av disse grensene.

NKF er også enig i notatets anbefalinger når det gjelder arbeidsvurderinger (s 41 - 42), dvs et administrativt tiltak som ikke egner seg for lovregulering.

NKF kan imidlertid ikke gi sin tilslutning til notatets forslag om at virkeområdet for likelønnsvurderingen fortsatt avgrenses til samme virksomhet, jfr forslaget om å opprettholde første punktum i første ledd i §5. Et av de viktigste tiltakene i videreføringen av likelønnsarbeidet vil etter vår mening nettopp være å kunne sammenlikne lønnsforholdene for kvinner og menn i samme type stilling, med samme utdanning og ansiennitet i samme arbeid også utover den enkelte virksomhet. Det vil etter vår mening være det relevante virkemidlet for utjevning mellom kvinne- og mannsdominerte virksomheter, dvs mot verdsettingsdiskrimineringen. Vi viser til at Danmark har valgt løsningen med å droppe virksomhetskriteriet. At det er uklarheter med hensyn til EUs regelverk og rettspraksis, er etter NKFs mening ikke god nok grunn for å avvise forslaget, jfr også notatets presisering (s 3) om at EU-lovverket er minimumskrav og at landene for så vidt står fritt. Det vises også til ILO-konvensjonen nr 100 om at det i likelønnsvurderingen bør kunne sammenliknes på tvers av sektorer for å endre den tradisjonelt lave verdsettingen av kvinneyrker.

Kvotering
Vi ser også dette som et godt og betimelig endringsforslag. Vi vil gjerne peke på at det som har best virkning, er en planlagt og gruppevis kvotering som settes inn som et aktivt planleggingsverktøy for likestilling.

Representasjon i styrer
I vårt land hvor det er fast praksis i vårt høyeste forvaltningsorgan, Regjeringen, å ha minst 40% kvinner, bør lovgivningen medvirke til høyere kvinnerepresentasjon på flere samfunnsområder. NKF slutter seg til forslaget om endring i § 21 slik at bestemmelsen utvides til å gjelde for

Videre er NKF enig i at det lovfestes en nærmere bestemt representasjon i styrer i aksjeselskaper, andre selskaper, stiftelser m.v. Det bør derfor etter vår mening være minst 20%, men hvordan det rent rettslig best kan gjøres, er det vanskelig for oss å vurdere. NKF mener imidlertid at det vil være en fordel å velge likestillingsloven pga oppfølgingen.

Seksuell trakassering
Vi støtter notatet på dette punktet. Avslutning: Til slutt vil vi understreke viktigheten av at Ombudet får tilført flere midler for å kunne gjøre alle sine viktige gjøremål på beste måte.

Uttalelse om vold mot kvinner
Norsk Kvinnesaksforening har på landsmøte 13. mai 2000 vedtatt følgende uttalelse:

Menns vold mot kvinner
Kvinnemishandling og seksuelle overgrep mot kvinner er et ekstremt uttrykk for undertrykkelse av kvinner i samfunnet. Vold mot kvinner og kvinners utsatthet for vold i hverdagen begrenser sterkt mange kvinners mulighet til å delta i samfunnet, ja for å leve i sitt eget hjem! Vold mot kvinner strider mot menneskerettighetene, og er et uttrykk for at ulike maktforhold mellom kjønnene fremdeles eksisterer.

Det er vanskelig å tallfeste vold mot kvinner. Å bli slått av sin partner er tabu og et nederlag som gjør at få anmelder forholdet. I tillegg avholder mange kvinner å anmelde vold i hjemmet, fordi de er redde for represalier fra mannen. En undersøkelse konkluderer med at 10 000 kvinner oppsøker helsetjenesten hvert år på grunn av skader etter mishandling. Nyere helseforskning viser at 19 % av kvinners skader og helseplager i i-landene skyldes vold fra samlivspartner. Vi har ikke sikre tall som viser hvor mange som blir drept, men media forteller oss stadig om nye tragedier.

Hvert år bor ca 2500 kvinner og 1800 barn på et av de 50 krisesentrene i Norge. Mange av kvinnene som klarer å bryte ut av dette voldelige samlivet, opplever at truslene og trakasseringen fortsetter etter samlivsbrudd. I 1999 bodde til sammen 510 norske kvinner på hemmelig adresse. 97 av dem har landets strengeste sperring på sin adresse. Bare offentlige kontorer har tilgang til dem. Deres liv og helse er i reel fare.

Det antas at ca. 6000 kvinner blir utsatt for voldtekt hvert år i Norge. Mange orker ikke den belastningen det er å gjennomgå en kritisk etterforskning og en ydmykende rettssak. Påtalemyndighetene henlegger 9 av 10 anmeldte voldtekter. Av de som havner i rettsapparatet, ender kun 10 % i dom. Tallene taler for seg.

Vi har hatt to ekstreme saker i det siste der to kvinner som anmeldte voldtekt, er dømt til å betale erstatning til mennene de anmeldte. Voldtektsanmeldelsene deres ble henlagt, men fordi kvinnene hadde snakket med venner og et krisesenter om voldtekten, gikk de anmeldte mennene til privat søksmål med bakgrunn i rykter og påstander fra kvinnene. Kvinnene ble dømt til å betale erstatning og derfor utsatt for doble overgrep på grunn av et rettssystem som gir adgang til dette i Norge.

Norsk Kvinnesaksforening registrerer med glede at regjeringen har bevilget nesten 20 millioner til handlingsplanen ”Vold mot kvinner” som iverksettes i år. En del av tiltakene går på å sikre kvinner som har vært utsatt for vold. Dette er svært viktige tiltak, men neste skritt må være å rette søkelyset mot overgriperen og begrense hans aksjonsradius.

Fredrikstad kvinnesaksforening kommer!
Fredrikstad hadde i sin tid ikke bare en, men to meget aktive kvinnesaksforeninger. Så fikk de til mye også - blant annet hadde kvinnene en representasjon i bystyret på 20% - et tall som i seg selv var en sensasjon. Flotte kvinnesaksforkjempere som Berta Stousland, Anna Backer og Katti Anker Møller hørte hjemme i Fredrikstad og omegn. Nå er Fredrikstad kvinnesaksforening på vei tilbake igjen. Sent i oktober i fjor ble det dannet et interimstyre, som vi håper kan legge grunnen for et solid og varig arbeid. I vår hadde vi vårt første offentlige arrangement, blomsternedleggelse på skulpturen av Katti Anker Møller den 8. mars, med korsang og tale av byens første kvinnelige varaordfører Wenja Ringen. Blomsternedleggelsen blir sikkert en tradisjon, til neste år kanskje i samarbeid med andre organisasjoner.

Interimstyret satset på at kvinnesaksforeningen skal arbeide som pressgruppe, med høringer og lobbyvirksomhet. Dette føler vi er i beste kvinnesakstradisjon, og vi har så smått kommet i gang. Den første saken vi har tatt opp, er den langvarige streiken ved Trollklubben barnehage, hvor personalet iSkke får rett til fagorganisering og avtale om lønn etter tariff. Samtidig brukes barnehagen til utplassering av lærlinger. Vår brevveksling med offentlige instanser har blant annet vist at det er en stor mangel på lærlingplasser for jenter i Fredrikstad. Vi fortsetter derfor å jobbe både med Trollklubbsaken og med lærlingspørsmålet.

Til høsten går vi offentlig ut med en invitasjon til medlemskap. Vi vil at Fredrikstad kvinnesaksforening skal ha noe å bidra med både i kommunen og overfor Norsk Kvinnesaksforening.

Lederen har ordet
"Mennesket tåler ikke så mye virkelighet", skal T.S. Elliot ha sagt. Men vi feminister prøver likevel. Vi syns at sannheten om kvinner og menns liv bør fram i lyset. Høsten er tida da ny skattelikning legges ut. Avisene presenterer endeløse lister over kommunenes rikeste. På internett kan de ekstra interesserte finne fram til de mest velhavende Per-er og Pål-er i alle landets kommuner. Men hvor langt fra toppen ligger Inger, Liv og Monica? Sannheten om fordelingen av pengene i vårt samfunn er det god grunn til å peke på. Men høsten har også gitt oss andre interessante tall. Likestillingsbarometeret er en publikasjon som måler kjønnsforskjellen når det gjelder makt og innflytelse på 5 samfunnsområder: stat og styring, kommune, forskning og utdanning, næringsliv og arbeidsliv. Barometeret går fra 0 til toppunktet 10. For hvert samfunnsområde kan vi lese om topp- og bunnoteringer. Blant de beste er Norges Handelshøyskole hvor rektor Victor Norman uttaler om kjønnskvotering at " Vi gjør det i lutter egeninteresse. Vi tar sikte på at vi skal ha den beste faglige stab i landet på vårt område". I en tid da myten om at vi har oppnådd likestilling lever i beste velgående, er slike publikasjoner viktige. Bestill noen eksemplarer fra Likestillingssenteret og spre dem blant vennene dine!

Siri Hangeland

Bergen er som kjent Kulturby 2000 (European Cities of Culture 2000), og en slik kulturbegivenhet bør også ha et kvinneperspektiv. Det var bakgrunnen for at BERGEN KVINNESAKSFORENING presenterte prosjektet "Kulturløype med kvinneperspektiv. Bergens små og store døtre". En historisk veiviser som vil synliggjøre kvinnene og representere et stykke genuin Bergenshistorie (brosjyre og kart).

Kulturby Bergen fant prosjektet svært interessant, men fant dessverre ikke midler i sitt budsjett. Bergen kommune derimot bevilget penger, men fant langt fra den nødvendige sum for å realisere prosjektet.

Nød lærer imidlertid naken kvinne å spinne. Når man har i sin midte en så engasjert og kunnskapsrik guide som Elisabeth Aasen, trenger man veken kart eller brosjyre. Hun påtok seg to historiske vandringer. Disse var tematisk bygget opp rundt en rekke kvinner som levde og virket i Bergen. Fremmøtet var imponerende, solen skinte, og med Elisabeth som profesjonell guide måtte det bli suksess.

Den opprinnelige planen er slett ikke oppgitt. Det synes imidlertid som om Bergen Kvinnesaksforening lykkes bedre når det gjelder å jakte på Bergens små og store døtre enn på finansielle kilder. Det skal nok i en fremtid bli en veiviser med kart, om enn ikke i det store format.

Bergen Kvinnesaksforening ønsker dessuten at kulturløypen skal markeres med skilt på noen av husene, der kvinnene har bodd. Dette må skje i samarbeid med Bergen kommune. Et slikt samarbeid vil kunne gi anledning til å synliggjøre bredden i den bergenske kultur ved å presentere prosjektet "Bergens små og store døtre". Kari Hop Skiftesvik, leder Bergen Kvinnesaksforening

Lederen i Drammen, Gunhild Ramm Reistad, melder at lokalforeningen i Drammen blant annet planlegger å markere jubileumsåret for kvinnelig stemmerett i Norge. Pinseaften 1901 ble (begrenset) stemmerett for kvinner vedtatt. Et viktig prinsipp var fastslått! Drammen Kvinnesaksforening har skrevet til byens ordfører om saken - og venter spent på svar. Her følger brevet:

Neste år, dvs. 2001, er det hundre år siden de første kvinner ble innvalgt i Drammen bystyre. Stortinget vedtok å innføre kommunal stemmerett for kvinner - ennå begrenset - i vårsesjonen 1901. Samme høst var det kommunevalg. To kvinner, Trine Dietrichs og Otilie Bie, ble valgt inn i Drammen bystyre. Ved dette første valget kvinner hadde stemmerett og var valgbare ble det til sammen valgt inn 98 kvinner i Norges da 612 kommunestyrer. Gjennomsnittet var en i hvert sjette kommunestyre. Drammen med sine to aktive kvinner lå altså langt over landsgjennomsnittet og var blant landets pionerer.

Drammen Kvinnesaksforening mener det er grunn til å markere dette jubileet. Det kunne markeres ved at man for eksempel reiste en stein i byen, eventuelt med en relieff av Betzy Kjelsberg, som var kraften bak velgeraksjonen i Drammen sommeren 1901. Det finnes i dag ingen statue av noen navngitt kvinne i Drammen by, men mange av menn. Det er derfor rimelig at en kvinne som har betydd så mye for byens liv, blir trukket fram.

Drammen Kvinnesaksforening ville være med og bidra økonomisk til å få reist steinen, men det er nødvendig med flere aktører. Vi mener det er rimelig at Drammen kommune er med, samt andre foreninger Betzy Kjelsberg var med å stifte, pluss alle som mener at det var en viktig vinning for demokratiet at hele befolkningen fikk stemmerett.

Tiden går raskt, snart tar vi fatt på jubileumsåret 2001. Vi ønsker å komme i kontakt med kommunen for å drøfte planene for markering av jubileet.

Følgende brev er sendt den ansvarlige fagkomiteen på Stortinget som reaksjon på Regjeringens forslag i Statsbudsjettet for 2001:

Driftsstøtte til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner i Norge Undertegnerne av dette brev representerer 5 organisasjoner innen familie- og likestillingspolitikk i Norge og vi har mer enn 20.000 medlemmer tilsluttet våre organisasjoner. Vi har i utgangspunktet ulikt syn på familie- og likestillingspolitikk og har ofte svært divergerende meninger. Likevel står vi nå samlet i forhold til synet på den fremtidige driftsstøtten til de frivillige organisasjonene innenfor vårt område. Likestillingspolitisk barometer 2000 viser at det ennå er mye arbeid igjen å gjøre, derfor trenger vi et mangfold. Vi trenger de ulike organisasjonene for å skape gode grunnlag for en videre utvikling innen familie- og likestillingspolitikken. Slik dagens situasjon fortoner seg med tanke på Regjeringens forslag til støtteordninger kommende år, er det fare for at flere av organisasjonene helt eller delvis må opphøre. Dette mener vi vil bety et tilbakeslag for likestillingspolitisk arbeid i Norge.

Fra midten av 80-årene har oppslutningen om organisasjoner med ideologisk innhold generelt sunket sterkt. Det er vårt synspunkt at dette ikke betyr at våre saker blir mindre viktige, kanskje tvert i mot. Noen må gå i bresjen og stå for klare meninger også i tider da de ikke er trendy.

I de siste par årene har vi sett en ny generasjon kvinner som er opptatt av kjønnsroller. Når disse snart banker på døra for å bli medlem hos oss, er det viktig at vi som har drevet på en stund, er der. Aksjoner og ad hoc-komiteer er bra som supplement, men det er meget alvorlig når eksistensen til organisasjoner med lange, verdifulle tradisjoner er truet.

Det er ingen tvil om at kvinneorganisasjonene har vært avgjørende for å sikre kvinnenes frie og uavhengige stilling i vårt samfunn. Det er foreløpig ikke realistisk å tro at det som hittil er oppnådd, kan holdes ved like og utvikles videre gjennom det systemet staten har etablert for oppgavene. De frivillige organisasjonene, store og små, har fortsatt en viktig oppgave.

Siden 1981 har Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening, Norsk kvinneforbund (nå nedlagt) og Norges Kvinne- og Familieforbund (K&F) delt en driftsstøttepott på kr.100.000 - likt mellom seg. I forbindelse med statsbudsjett for 1999 ble potten redusert til kr.80.000,- d.v.s. kr. 20.000,- på hver organisasjon. Midler avsatt til støtte til de 4 kvinneorganisasjonene har så vidt vites aldri vært økt, slik som det har vært gjort med statens støtte til andre frivillige organisasjoner. Regjeringen har nå foreslått at denne potten opphører. Dette har også tidligere vært foreslått, men Stortinget bestemte i 1993/94 at ordningen likevel skulle opprettholdes. Flere av de frivillige organisasjonene som arbeider med familie- og likestillingspolitikk, både de som mottar støtte, og de som ikke mottar støtte har i flere år tatt til ordet for at tilskuddsordningen må økes og at det må komme klare kriterier for hvordan midlene skal fordeles. Vi er kjent med at tilsvarende våre organisasjoner i de andre nordiske landene mottar omtrent det tidobbelte i støtte fra sine myndigheter. Trolig er det ingen andre land i verden det ville være naturlig å sammenligne seg med, som avspiser sitt lands frivillige arbeid på dette området med så små beløp. Signaleffekten rimer også dårlig med de øvrige politiske signaler fra barne- og familiedepartementet, om at det er svært viktig med de frivillige organisasjonene innen familie- og likestillingspolitisk arbeid.

Økomonisk støtte til kvinneorganisasjoner betyr en støtte til organisasjoner som gjør en uvurderlig samfunnsinnsats med minimale ressurser. Det er faktisk et paradoks at man vil fjerne støtten til dem som trenger den mest! Driftsstøtten til våre organisasjoner går til å dekke helt nødvendige utgifter som som husleie, strøm, porto og telefon. Vi bekymrer oss nå for kontinuiteten i organisasjonenes arbeid. Driftsstøtten gir oss en viss forutsigbarhet slik at vi kan holde kontakten med grunnplanet i organisasjonen over hele landet. Bare når alt dette ligger fast, kan man evnt søke støtte andre steder til ulike prosjekter. 20.000 betyr så uendelig mye for våre organisasjoner, mens det er som vekslepenger i statsbudsjettet! I forbindelse med Stortingets behandling av St. melding nr. 27 "Om statens forhold til frivillige organisasjoner" vedtok Stortinget at det skulle nedsettes en interdepartemental koordineringsenhet som skulle sikre like behandling og like kriterier for alle frivillige organisasjoner og for utbetaling av statsstøtten.

Vi etterlyser en oppfølging av dette vedtaket og kan som eksempler på at lite har skjedd nevne hva andre frivillige organisasjoner foreslås å motta i offentlig støtte neste år:
* 24 miljøorganisasjoner får til sammen 27,5 millioner kroner i driftsstøtte
* 62 barne- og ungdomsorganisasjoner får 57 millioner i driftsstøtte
* Musikk- og teaterorganisasjonene mottar 11,5 millioner kroner i driftsstøtte

Listen kan gjøres enda lenger, dette er kun noen eksempler. La oss samtidig understreke at vi på ingen måte ønsker å frata noen av disse organisasjonene støtte, dette synliggjør imidlertid at bevilgningene til familie- og likestillingspolitisk arbeid er latterlig lave. Sett i lys av at Regjeringen la frem et statsbudsjett for neste år med et overskudd på hele 177 milliarder kroner, blir forslaget om støtte til familie- og likestillingspolitisk arbeid skammelig.

Regjeringen foreslår at administreringen av støtteordningen skal overføres fra barne- og familiedepartementet og over til Likestillingssenteret. I budsjettforslaget er det skissert tildelingskriterier, men disse tilgodeser kun menn og farsrollen. Ved denne type kriterier går en bort fra begrepet frivillighet og over i organisasjoner som handler etter direktiver fra Staten. Er det slik Stortinget ønsker at frivillige organisasjoner i fremtiden skal styres? Vi stiller også spørsmålstegn ved hvor mye av potten som skal benyttes av Likestillingssenteret til administrering av denne støtteordningen. Dette mener vi er momenter som skaper lite forutsigbarhet.

For å komme noe videre kunne vi tenke oss følgende forslag:
* Beløpet som avsettes til støtte til frivillige organisasjoner innen likestillingspolitikk økes med 500.000 kroner. Dette bør da også gi plass til flere organisasjoner.
* Støtte til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner og kriterier for tildeling av midler koordineres med den interdepartementale koordineringsenheten, slik at alle frivillige organisasjoner behandles likt.
* Arbeidet i den interdepartementale koordineringsenheten intensiveres slik at stortingsvedtaket blir effektuert.

Neste år er FNs internasjonale år for frivillighet. Før Frivillighetsåret starter er Norge kjent for en verdiskapning i frivillig sektor som nylig er beregnet til 38 milliarder kroner. Dette bringer Norge opp på toppen i verdenssammenheng. Spørsmålet blir hvor lenge Norge vil holde denne plassen? Forslaget til statsbudsjett synes mer som et første nådestøt til de frivillige familie- og likestillingspolitiske organisasjonene enn en ekstra styrking i anledning frivillighetens år i 2001.

Agnes Husbyn (sign) Siri Hangeland (sign) Astrid Melheim (sign) generalsekretær leder Ensliges Landsforbund Norsk Kvinnesaksforening Kvinnefronten Elisabeth Rusdal forbundsleder Norges Kvinne- og Familieforbund

Få jenter tar lange universitetsstudier i datafag og informatikk. Slik var det ved Linjen for datateknikk (sivilingeniørstudiet) ved NTNU også. Andelen jenter som begynte ved studiet høsten 1996 var helt nede i 8 %, den laveste prosentandelen siden 1986 (15 % %). Den lave datainteressen bekymret NTNU.

For å kunne utdanne flere høyt kvalifiserte kvinnelige kandidater i datafag vedtok kollegiet 20.02.97 at det skulle tas opp inntil 30 ekstra jenter ved Linjen for datateknikk fra høsten 1997. Jentene som kom inn på kvoten kunne ha inntil 10 % lavere opptakspoeng enn medstudenter.

Våren 1997 ble prosjekt Jenter og data initiert, med prorektor Rigmor Austgulen som initiativtaker i samarbeid med IDI. På kort sikt skulle prosjektgruppen bl.a. arbeide effektivt med informasjons og rekrutteringstiltak fram mot søknadsfristen 15. april, samt sette i gang tiltak for å sikre at flest mulig av de jentene som ble tilbudt plass ved datastudiet ville takke ja til plassen. I forbindelse med informasjons- og rekrutteringstiltak ble det lagt vekt på å synliggjøre yrkesroller, vise at dataeksperter er mangfoldige og kreative mennesker og at tradisjonelle "kvinnelige" egenskaper er viktige for faget. I tillegg ble det viktig å formidle at det ikke var nødvendig med forkunnskaper i data.

Blant tiltakene prosjektet har gjennomført:
- Samarbeid mellom jenter på datateknikk og skoler I Trondheim.
- Utsendelse av brosjyrer til videregående skoler
- Utsendelse av postkort til jenter i 3. Klasse med fordypning I matematikk (3MN) og enten 2FY og fordypning i et annet realfag eller 3 FY. Postkortet var en invitasjon om å søke på studiet ved Linjen for datateknikk.
- Mediaomtale/reklamekampanje
- Utvikle en vev-side (www.idi.ntnu.no/datajenter/)
- Arrangere jentedag i slutten av juli, hvor jenter som har fått tilbud om plass blir invitert
- Fadderordning
- Opprettelse av fagmodulen "Kjenn ditt fag", som er et prosjektarbeid for studentene der de intervjuer og samarbeider med yrkesutøvere for å kartlegge roller, premisser og innhold I yrkeslivet. Målsettingen er å øke opplevd relevans av studiet og derved bedre motivasjonen hos studentene. - Styring av kjønnssammensetning i studentgrupper.

I tillegg har en gruppe jentestudenter tatt initiativ til og opprettet en jentedatasal (Cybele-salen) basert på donerte maskiner og sponsormidler fra næringslivet. IDI har støttet med rom, nettverk, studentassistenter o.a. På Cybelesalen arrangeres kurs , sosiale tiltak og seminar- og fagkvelder for jenter.

Allerede ved opptaket 1997 viste prosjektets arbeid positive resultater. Andelen jenter som søkte på studiet var nesten det dobbelte av året før, og 50 jenter begynte av totalt 132 studenter. Dvs. en jenteandel på 38 %. Av disse kom 14 inn på ordinært opptak og 36 på kvoten. Denne positive trenden fortsatte. I forbindelse med opptaket i 1998 økte jentekvoten til 45 jenter og i 1999 ble den fordelt på Linjen for datateknikk og den nyopprettede Linjen for kommunikasjonsteknologi med henholdsvis 30 og 15 plasser. Antall jenter som takker ja til en plass ved Linjen for datateknikk og Linjen for kommunikasjonsteknologi har økt de påfølgende år. I 1998 var antall jenter 69, i 1999 96 og i 2000 107. Til tross for økning i antall jenter har andel jenter sunket siden 1997. Den er nå på 28 %. Dette kan ses i sammenheng med økning i antall studieplasser. Vi kan ikke forvente opprettholdelse/økning i jenteandelen ved teknologistudiene framover, fordi økning i antall studieplasser ikke gir tilsvarende økning av jentekvoten. I tillegg er andelen jenter som velger fordypning i matematikk og fysikk i videregående skole svært lav. Rekrutteringsgrunnlaget blant jentene er for dårlig.

Universitetet i Oslo planlegger et profesjonsstudie i data med oppstart høsten 2001. De satser stort på å få til et studie som appellerer til jenter og har søkt KUF om en tilsvarende jentekvote som NTNU har. Vi ønsker studiet hjertelig velkommen, også jentetiltakene, men ser at vi kommer til å konkurrere om de samme jentene. Vi konkluderer som følger:

Prosjekt Jenter og data har i stor grad bidratt til å øke jenteandelen ved Linjen for datateknikk. Det er vanskelig å vise en slik årsakssammenheng mellom prosjektet og jenteøkningen ved de øvrige teknologistudiene, men vi tror den ekstra synligheten og publisiteten rundt jenter, teknologi og NTNU, er en sannsynlig forklaring. Hva skjer videre?

Prosjekt Jenter og data var i utgangspunktet planlagt som et 5 årig prosjekt, dvs. kvote og spesielle jentetiltak ut 2001. Målet var at fokus på jenter og data i denne perioden skulle eliminere nødvendigheten av tiltak, slik at det å være jente og studere data ved siv.ing.studiet ved NTNU ville bli så naturlig at jenteandelen opprettholdt seg selv. Dette ser det ikke ut til at vi klarer. Antall søkere til datastudiene har økt betydelig i prosjektperioden, og antall jenter som tas opp ved det ordinære opptaket er mangedoblet. Kvoten vil imidlertid fremdeles bli avgjørende for fortsatt høy jenteandel. Det er for tidlig å si om kvoten søkes opprettholdt i årene som kommer, men det snakkes allerede om nødvendigheten av å fortsette med tiltak for å gjøre studiet attraktivt for jenter.

Det er viktig for instituttene at jentene som kommer inn trives på studiestedet og får oppfylt sine forventninger. Prosjektet vil følge opp jentene I større grad enn tidligere. Vi ønsker de skal fullføre studiet og dermed hjelpe samfunnet og næringslivet til å få dekket sitt behov for kvinnelige dataeksperter.

Vi vil gi datajentene ved det allmennvitenskapelige studiet i Informatikk mer oppmerksomhet, og er i full gang med tiltak som kan bedre studiesituasjonen for jentene på grunnfags- og mellomfagsnivå og motivere dem til å satse på og gjennomføre et hovedfagsstudium i informatikk.

Hvorfor er det så viktig at jenter studerer IKT?
- IKTs påvirkning på samfunnsutviklingen er så stor at gutter ikke kan drive med det alene
- IKT berører mange mennesker. Både gutter og jenter er brukere av dagens datasystemer, og det er viktig at begge kjønn deltar i utviklingen. Slik vil både jenters og gutters krav til systemene tilfredstilles - Data egner seg like godt for jenter som for gutter
- Etterspørselen etter kvinnelige dataeksperter er stor og jobbmulighetene mange
- Jenter liker å jobbe med mennesker, de er flinke til å lytte og til å snakke sammen. Nettopp slike egenskaper er nødvendig i utviklingen av datasystem, slik at brukernes behov blir tilfredsstilt.
- Jenter og gutter er forskjellige og tenker forskjellig. Vi har erfart at jenter er mer opptatt av datasystemenes nytte og bruk, mens gutter henger seg opp i teknikk og detaljer. Datanæringen trenger begge deler.
- Næringsliv og forvaltning har problemer med å skaffe kvalifiserte datamedarbeidere, og jenter ses på som en lite utnyttet resurs.
- Folk med IKT kompetanse har gode jobbmuligheter, mange karriereveier og gode lønninger. Jenter bør i like stor grad som gutter få tilgang til slike jobber.
Kristin S. Karlsen, NTNU

Lørdag 25. november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. I år skal dagen utvides i en kampanje i ytterligere 16 dager. Aksjonen er en global kampanje for kvinners menneskerettigheter, og avsluttes på den internasjonale dagen for menneskerettigheter.

For første gang har Kvinnesaksforeningen vært representert i den nasjonale koordineringen av markeringen av anti-voldsdagen. I tillegg deltar flere av lokalforeningene i NKF i arrangementer i sine respektive byer. FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål) har i samarbeid med Likestillingssenteret tatt initiativ til en landsomfattende markering av dagen/kampanjen. Kampanjens felles motto i år er: "TENK DEG - en verden uten vold mot kvinner". Dette slagordet er ment å peke framover og gi positive signaler i forhold til det alvorlige og omfattende problemet som ulike typer vold mot kvinner utgjør over hele verden.

FNs generalforsamling vedtok i 1991 en erklæring om avskaffelse av vold mot kvinner. Vold mot kvinner - både innenfor hjemmets fire vegger og i krigssituasjoner - blir ennå ikke fullt ut anerkjent som brudd på menneskerettigheter. I FNs Handlingsplan fra kvinnekonferansen i Beijing (Platform of Action) erkjennes det at vold mot kvinner er et uttrykk for ulike maktforhold mellom kjønnene, og som et stort hinder for likestilling mellom kjønnene. Retten til et liv uten vold er et hovedkrav for kvinnebevegelsen verden over.

Lørdag 25. november arrangerer Likestillingssenteret, i samarbeid med FOKUS og enkelte kvinneorganisasjoner, et internasjonalt seminar om handel med kvinner. Hvert år blir rundt to millioner jenter mellom fem og femten år satt ut på det kommersielle sexmarkedet. Fire millioner kvinner og jenter blir kjøpt og solgt verden over - enten inn i ekteskap, prostitusjon eller slaveri. Kvinner fra organisasjoner i Russland og Baltikum vil være blant deltakerne på seminaret.

NKF vil også i tiden framover ha fokus på arbeid som bekjemper vold mot kvinner. Dette området egner seg godt til samarbeid på tvers av både organisasjonsmessige- og geografiske grenser. Etter min mening er det positivt at FOKUS bruker sin "paraplyrolle" til å initiere og gjennomføre denne typen aksjoner!

Kvinnesaksnytt

Fra og med nr. 1 - 2003 må du ha Acrobat Reader for å lese Kvinnesaknytt på nett. Acrobat Reader kan du enkelt og gratis hente inn ved å klikke nedenfor:

Nr 1 2004

Nr 2 2003

Nr 1 - 2003

Nr 2 - 2002

Nr 1 - 2001

Oslo kvinnesaksforening - seminar.

Kvinnesakens internasjonale utfordringer i dag.

Nr 1 - 2001

Seksuell trakassering

av Kari Fasting

Juni 2000
[ Leder] [ FORSLAG TIL ENDRINGER I LIKESTILLINGSLOVEN ]
[ Uttalelse om vold mot kvinner] [Fredrikstad kvinnesaksforening kommer]

Kvinnesaksnytt

Fra og med nr. 1 - 2003 må du ha Acrobat Reader for å lese Kvinnesaknytt på nett. Acrobat Reader kan du enkelt og gratis hente inn ved å klikke nedenfor:

Nr 1 2004

Nr 2 2003

Nr 1 - 2003

Nr 2 - 2002

Nr 1 - 2001

Oslo kvinnesaksforening - seminar.

Kvinnesakens internasjonale utfordringer i dag.

Nr 1 - 2001

Seksuell trakassering

av Kari Fasting

Juni 2000 [ Leder] [ FORSLAG TIL ENDRINGER I LIKESTILLINGSLOVEN ] [ Uttalelse om vold mot kvinner] [Fredrikstad kvinnesaksforening kommer]

Juni 2000
[ Leder] [ FORSLAG TIL ENDRINGER I LIKESTILLINGSLOVEN ]
[ Uttalelse om vold mot kvinner] [Fredrikstad kvinnesaksforening kommer]