Aktuelt

    Om oss

    Forside
    Adresser     
    Lenker
    K-nytt     
    IAW     
    Historie    
    In English
    Program
    Lover

FOREGANGSKVINNER.

Under denne overskriften vil vi etter hvert legge inn korte presentasjoner av veteraner for kvinners rettigheter og muligheter i samfunnet. Foreløpig vil dere finne korte presentasjoner av Betzy Kjelsberg og Åse Gruda Skard.

KORT OG HISTORISK OM NORSK KVINNESAKSFORENING

• Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, og er Norges eldste interesseorganisasjon for kvinner. Stifterne var lærerinnen Gina Krog og redaktør og stortingsmann Hagbart Berner. Blant lederne har vært kjente kvinner som Anna Bugge Wicksell, Margarete Bonnevie og Eva Kolstad.
  
  
• I de første årene kjempet Norsk Kvinnesaksforening for å bedre kvinners utdanning og økonomi, den gikk mot prostitusjon og vold mot kvinner, og sloss for mer politisk innflytelse. Fram til 1913 var kampen for stemmerett viktigst.
  
  
• I "de harde trettiåra" ble kvinner presset ut av arbeidslivet. Norsk Kvinnesaksforening kjempet for retten til arbeid. Samtidig drev foreningen agitasjon mot fascisme og nazisme.
  
  
• I 50-årene fikk Norsk Kvinnesaksforening slutt på den såkalte "samskatten", som gjorde at det ikke lønte seg for gifte kvinner å ha lønnet arbeid. Foreningen var også med på å skaffe gutter og jenter lik skolegang. Fram til omtrent 1960 hadde gutter i byene mange flere timer i teorifag enn jentene. Jenter måtte nemlig ha håndarbeid i stedet!
  
  
• I 70-årene var Norsk Kvinnesaksforening en del av "den nye kvinnebevegelsen". Det var vi som først tok initiativ til Likestillingsrådet, og foreningen var en viktig pådriver for likestillingsloven. Norsk Kvinnesaksforening var også aktiv i arbeidet for selvbestemt abort, for likelønn, mot prostitusjon og vold.
  
  
• I dag lyder formålsparagrafen slik: "Norsk Kvinnesaksforening kjemper mot alt som medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer kvinnefrigjøring og likestilling mellom kjønnene."

Til toppen

Betzy Kjelsberg (1866-1950)

av Gunhild Ramm Reistad

Betzy Kjelsberg var en original, folkelig og feiende flott kvinnesakskvinne. Hun var uredd og alltid engasjert. Hun elsket å danse - og hun var den første kvinnelige syklisten i Drammen

I 1866 ble det født en liten jente i Svelvik ved Drammensfjordens utløp. Far var skipper på egen skute, mor var importert fra Skottland. Ungen fikk navnet Betzy Alexandra Børresen, fornavn etter skotske besteforeldre, Børresen etter far.

Den lille jenta skulle nå langt, både nasjonalt og internasjonalt. Det hun fikk med i bagasjen hjemmefra var pågangsmot og tospråklighet. Det var ikke så mange norske kvinner som snakket engelsk flytende på hennes tid.

Betzy var i det hele tatt litt forskjellig fra de øvrige kvinnesakspionerer. De fleste andre som ville studere som sine brødre, var døtre av embetsmenn. Betzys bakgrunn var en annen. Faren døde tidlig og både skute og hus måtte selges. Enken klarte å etablere seg i Drammen og åpne losji. Snart fikk Betzy stefar. Han var kjøpmann i Drammen. Men butikken gikk ikke så godt, og familien flyttet til Christiania og forsøkte seg med en butikk her.
Betzy fant seg jobb så snart hun var konfirmert. Hun ble kasserer i en butikk på Karl Johan. Her arbeidet hun i to år, men ble anbefalt å søke mer utdannelse.

Men hvor skulle det skje? Jenter hadde ikke adgang til videregående skoler. Cecilie Thoresen hadde som den aller første kvinne i Norge fått lov å ta artium året før. Nå slo seks unge jenter seg sammen - en av dem var Betzy - og engasjerte private lærere. Slik startet de landets første artiumskurs for kvinner. Det var en herlig tid, skrev hun da hun nesten 70 år senere mintes årene hun leste til artium.

Betzy ble den eneste som ikke tok eksamen. Stefarens økonomi var dårlig, og hun var blitt forelsket i en ung jurist, Oluf Fredrik Kjelsberg. De giftet seg og flyttet til Drammen, hvor han begynte sakførerforretning. Allerede i februar kom eldste sønnen, Otto, til verden.

Drammen
Det unge par fant seg godt til rette i Drammen. Sakførerforretningen gikk bra, Betzy Kjelsberg hjalp ektemannen på kontoret, hun førte bøker og overtok gradvis mer og mer av det løpende kontorarbeidet. Hun var lynrask, energisk og hadde mye erfaring. Her fikk hun enda bedre innsikt i det samfunn som omga henne.

Snart ble de medlemmer av St. Olavs klubb i Drammen. Her var det dans, og den unge sakførerfruen elsket å danse. Men miljøet ble vel høyrevridd, og ekteparet var engasjert i Venstre. Så de kastet seg heller inn i politikken. De var med på å arrangere møter og fikk tillitsverv. Betzy hadde dessuten nære kontakter i kvinnesakskretser, og da bølgen med stiftelse av nye foreninger startet, var det naturlig å henvende seg til Betzy i Drammen: "Kan ikke du ordne noe der?" Betzy kunne. Til de grader.

Det begynte med Kvinnelig Handelsstand, som egentlig var en slags fagforening for kvinnelige funksjonærer, spesielt ekspeditriser. Foreningen arbeidet dels for å bedre medlemmenes kår - som var elendige - dels for å gi de enslige kvinnene et miljø med vennskap, foredrag og fester (i all enkelhet: et karbonadesmørbrød, et glass melk, en appelsin, til samlet pris kroner 0,80, pluss dans), sangkor, foreningshytte, feriekasse og undervisning: Betzy selv tilbød seg å lede et gratis kurs i engelsk for butikkdamer - en forløper for friundervisningen.

Drammen Kvinnesaksforening
Deretter stiftet hun Drammen Sanitetsforening, Drammen Kvinnesaksforening, Drammen Kvinneråd og Drammen og Opland Husflidsforening. Når det heter at hun stiftet, var det helt bokstavelig å forstå. Betzy var drivkraften. Det var hun som satte i sving, hun var første formann, hun ført møteprotokoller, hun hadde ideene.

Bare Kvinnesaksforeningen alene - stiftet i 1896 - drev en utstrakt virksomhet. Den åpnet leseværelse for medlemmene og abonnerte på aviser og tisskrifter. Den stiftet et arbeidskontor for hushjelper og hadde hundrevis av formidlinger de første årene før kommunen overtok. Den opprettet en husmorskole, som var den første fagskole i husstell i landet. Skolen ble drevet i mange år og hadde stor prestisje i byen.

Midt i alle denne hektiske foreningsdriften og arbeid på mannens kontor fikk hun fem barn til.

Stemmerett
Samtidig pågikk hele tiden kampen for å få innført stemmerett for kvinner. I kvinnesakskretser var det strategidebatt: Skulle man arbeid for at alle kvinner skulle få stemmerett på engang? Eller skulle kvinner med arbeid, utdannelse og inntekt eller eiendom prioriteres?

Mange utdannede lærerinner - med rektor Ragna Nielsen i spissen - mente det var klokest å starte med de opplyste kvinner, det vil si de med egen inntekt, altså de ugifte.

Her sto Betzy Kjelsberg for en helt annen linje. Saken ble debattert på et rabaldermøte i Bergen i 1898, hvor alle landets lokale kvinnesakforeninger deltok. Betzy holdt et flammende innlegg hvor hun hevdet at gifte kvinner burde være særlig kvalifisert til å få stemmerett. Stemmerettskampen måtte hele tiden omfatte alle kvinner.

I 1905 ble Betzy Kjelsberg selv valgt inn i kommunestyret. Hun var valgt på Avholdspartiets (en avskalling fra Venstre) liste, og hun kastet seg frydefullt inn i den politiske kamp. Nå tok hun opp alle de praktiske saker som hadde vært fremmet i kvinnesaksforeningene. Hun arbeidet utrettelig for å få kvinner med i råd og utvalg, og da la hun ikke vekt på partifarge.

Hun foreslo kvinner da det skulle velges domsmenn til lagretten. Hun fikk kvinner inn i vergerådet, hun foreslo at det skulle ansettes kvinnelig politibetjent. Her kom hun først i mål i 1916. En hjertesak var lik lønn for likt arbeid. Kvinnelige lærere var den gang langt rimeligere for kommunen enn mannlige lærere. Betzy Kjelsberg protesterte. Videre arbeidet hun for kvinnelige fengselsbetjenter - de fantes ennå ikke - kvinnelige tollere - og ikke minst: kvinner i fabrikktilsynet.

På det siste punktet ble det en heftig debatt. Magistraten hevdet at når det i loven heter at det skal oppnevnes menn, betyr det personer av hankjønn. Betzy protesterte og mente at menn i lovens forstand betydde mennesker. Til slutt anket hun saken innfor departementet og fikk medhold: Menn betyr mennesker!

Slik kom det i 1908 kvinner inn i det stedlige fabrikktilsyn og en av dem var Betzy Kjelsberg selv. Dette arbeidet opptok henne spesielt. Det var mange kvinner i Drammensindustrien: cellulosen, spinnerier og skofabrikkene sysselsatte et stor antall kvinner. Arbeidsforholdene var ikke gode. Betzy ble snart kjent for sitt arbeid for å bedre dem.

Fabrikkinspektøren
Da Arbeidstilsynet i 1909 skulle ansette landet første kvinnelige inspektør, som skulle ha ansvar for kvinners og barns arbeidsforhold i hele landet, var det ikke vanskelig å finne rett kvinne til rett plass. Det ble Betzy Kjelsberg. Som Edvard Bull skriver i arbeidervernets historie: Det viktigste som kom inn i fabrikktilsynet med loven av 1909, var Betzy Kjelsberg. Ikke bare tok hun fatt på jobben med dyktighet og engasjement, hun huskes også for sitt sprudlende humør. Inntil nylig har det vært folk som minnes henne som et stormvær som inntok bedriften med autoritet, myndighet og freske replikker.

I 1917 flyttet familien Kjelsberg tilbake til Kristiania. Det ble enklere å bo her når hele landet var hennes arbeidsplass. Hun ble også leder av den store og innflytelsesrike paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd og sterkt engasjert i ILO i Genève. I mange år var hun den norske regjerings representant ved den internasjonale arbeidskonferanse i Genève.

Da hun fylte 80 år ble dagen markert med en kjempefest på hotell Bristol i Oslo. Det var Nasjonalrådet som holdt fest, og deltakerne betalte selv for å delta. Jubilanten mottok hyllesten og svingte seg i dansen.

Drammens store datter
I rådhuset i Drammen henger det et relieff av byens store datter. Det bekranses hver 8. mars. Da samtlige kvinneorganisasjoner i Drammen i 1980 gikk sammen og opprettet et Krisesenter, fikk det navnet Betzy, og da Arbeidstilsynet jubilerte for få år siden, kom hun på frimerke. Glemt er hun ikke.

Til toppen

Åse Gruda Skard (1905-1985) var den første i landet som tok magistergrad i psykologi (1932). Hun skrev fram til sin død i 1985 over 2000 faglige artikler og nærmere 24 faglitterære bøker. Hun var dosent på universitetet i Oslo i barnepsykologi og hadde et stort virkeområde og nedslagsfelt. Mye av det hun skrev ble oversatt til alle nordiske språk, og mange av bøkene hennes kom ut i store opplag og ble folkelesning. Likevel blir hun ikke regnet med når historien skrives.

Dette vekket min interesse da jeg begynte å skrive hovedoppgave i barnehagepedagogikk om henne. Jeg tenkte at det kanskje var temaet barneoppdragelse som gjorde at Åse Gruda Skard ikke lenger var synlig. Det viste seg imidlertid at det lå noe annet og mer i dette. De fleste store pedagoger som huskes og refereres til er menn. Dette er bemerkelsesverdig fordi flertallet av de som arbeider med barneoppdragelse enten i heimen eller i barnehagen (95%) er kvinner. Er det slik at mennene gjør tenkningen, mens kvinnene gjør det praktiske arbeidet?

Den norske professoren i psykologi Thorleif Schjelderup skrev i sin bok Nevroser og barneoppdragelse(1928 ) at hans oppdrag ikke var å foreskrive metoder, men å forutsi konsekvenser av feil barneoppdragelse. Allerede på 1930-tallet ble det altså stukket ut en kurs om teori og praksis, der teorien var det som hadde interesse. Vitenskapen skulle ikke bry seg om trivialiteter som praktisk barneoppdragelse. Denne beslutningen har hatt betydning for hvordan faget barnehagepedagogikk ble utformet i våre akademiske fagmiljøer.

Å lese Åse Gruda Skards bøker er som å være tilbake i barnerommet. Jeg formelig kjenner stemningene og duften fra samværet med barna. Hun skriver i et sanselig og enkelt språk, og jeg kjenner meg igjen i det hun skriver. Det er sagt at en tekst ikke bare formidler forfatterens kunnskap om et område men også leserens kunnskap om området. Det er dette som er nøkkelen til leserens forståelse av teksten.

Åse Gruda Skard skrev om en verden hun var en del av, som mor til fem barn, ledere av studiesirkler, rådgivning m.m. Hun var i kontinuerlig dialog med brukeren av den kunnskapen hun produserte, og hun brukte erfaringene når hun utformet teksten. Barnepsykologi skulle være et nyttig fag, hevdet hun. Det var viktig at forskeren påtok seg ansvaret for å formidle vitenskapen på en populærvitenskapelig måte. Dette synspunktet fikk hun ikke gjennomslag for.

Den forskeren som fikk størst betydning for barnehagepedagogikken på 1970 og 1980 tallet var den sveitsiske biologen Jean Piaget . Han er så vanskelig tilgjengelig at selv Piagetkjennere kan ha problemer med å ekstrahere sentrale deler av teoriene hans til norske førskolelærerstudenter. Dette fikk betydning for meg som ung student, når jeg lette etter visdommen i faglitteraturen på 1970-tallet. Piagets teorier var viktige, det forsto jeg, men jeg var på jakt etter praktisk barnepsykologi, og det var denne jakten som førte meg til Åse Gruda Skard. Skal vi sette grenser for barna ble utgitt i 1976. Min umiddelbare opplevelse var at den kunne være nyttig å ha lest for meg som skulle bli profesjonell oppdrager i barnehagen. Den gir en innføring i prinsippene for moderne barneoppdragelse, og burde ha blitt en klassiker på området barneoppdragelse for pedagoger av alle slag.

Forskningsmetodene mine knytter an til den franske filosofen Michel Foucault og postmodernistisk tenkning, Det postmoderne vitenskapssynet kan oppsummeres slik: vitenskap er viten skapt av et subjekt. Foucault hevder at det finnes egne lukkede rom for fremstilling av de vitenskapelige sannheter. Siden sannheten er en subjektiv konstruksjon, ble det viktig for meg å se på hva slags sannheter som ble regnet som vitenskapelige og hvem som ble tillatt å produsere dem. Det ble sentralt for meg å se på forholdet mellom pedagogikk, kjønn, makt og vitenskap. Kan det være slik at den subjektive maskuline forståelsen av hva som er vitenskapelige sannheter "vinner" over den subjektive feminine sannheten?

Åse Gruda Skard viser et faglig, feministisk og politisk perspektiv i alt hun skriver. Det er interessant å lese hvordan hun på 1950-tallet la vekt på at barnet vokser opp innenfor en kultur og et samfunn og at forskerne var på villspor når de uttalte seg om barnets behov på grunnlag av kliniske mor-barn studier. Hun iverksatte sin egen barndomsforskning på et slikt kultur- og samfunnsrelatert grunnlag: 20 barn -20 år. Denne forskningen fikk hun internasjonal berømmelse for, men hun slet tungt for å få finansiert den i Norge. Flere ganger var hun nær ved å gi opp. I dag er de fleste forskere enige om at barnet ikke kan forstås utenfor en sosial kontekst. Like viktig som det er å forstå barnet, er det å forstå barndommen.

Hvorfor ikke finne fram til noen av de bøkene vår store pioner innenfor barnepsykologien har skrevet - du finner dem kanskje godt gjemt i bokhylla di. Skjønt, jeg hadde til tross for at jeg har vært en lesende og praktiserende pedagog i over 25 år ikke en eneste bok av henne. For å sitere Foucault: vitenskapen er et enormt maskineri som har til hensikt å utelukke. Det synes særlig å gjelde kvinners kunnskap!

Tonje Kolle:
"Åse Gruda Skard og moderne barneoppdragaelse" i: Barnet nr. 1/2001 "Ordene som ble borte. Et historisk og feministisk perspektiv på Åse Gruda Skards bøker om barneoppdragelse." (Hovedoppgave, Rapport 2000:5 ved Høgskolen i Østfold)

Til toppen

Til toppen

Postadresse:
Postboks 8901 Youngstorget
0028 Oslo